Den siste revejakta av Ingvar Ambjørnsen (1983).
Smågangsterdrama fra hasjpushermiljøet på slutten av 1970-tallet. Jeg er ikke glad i krim eller gangsterhistorier, men jeg gjør et unntak for en minisjanger jeg tenker på som Dirty Oslo 1980. En blanding av skittenrealisme og thrilleroverdrivelser som er plassert i gater jeg kjenner veldig godt, men i en tid som er akkurat fjern nok til at det føles som en alternativ virkelighet. Fantes det en gang et Oslo hvor parkene var fulle av "freaker" som snakket om "bøffing" og "gall" mens de sjonglerte halvhjerta forhold til ålreite "skrepper"? Aner ikke, men jeg elsker denne uvirkelighetssfølelsen, hvor det er de mest åpenbare overdrivelsene (avanserte heroindrap, tortur i skogen) som fremstår mest gjenkjennelige, fordi de er allmenne klisjeer, mens det mest nære og hverdagslige er som fra en fordreid parallell virkelighet.

Follow

@bjornstark Pussig: Da jeg først leste Hamsuns 'Sult', gikk jeg på realskole i Oslo sentrum. Derfor var gatebildene hans ekstremt gjenkjennelige, dette var før Helserådet og andre nybygg. Mens personer og monolog jo var ganske fjernt. Likte boka godt.
Et år senere ca. var jeg blant hippiene i Slottsparken. Men 'Revejakta' fenget bare sånn passe.

@hogrim Kjedelig fordi det hverdagslige i den bare var hverdagslig, eller fordi den beskrev et miljø du kjente på en dårlig måte? Jeg besøkte knapt Oslo før jeg flyttet hit i 2000, så for meg er Oslo i 1979 ekstra fjernt. Tilnærmet null etnisk mangfold eller gentrifisering, for eksempel. Men én ting er veldig gjenkjennelig her: Hyttekulturen.

@bjornstark Jeg synes ikke Revejakta er kjedelig. Bare litt for opplagt. Men mange mil foran de dårligste, som Sverre Asmerviks sosial'realistiske' krim.

Sign in to participate in the conversation
Bokgruven

Et sted for folk som liker å lese og snakke om bøker.