Follow

Det falt seg slik at jeg leste fire norske biografier på rad i vinter. Kaj Skagen om seg selv, Torgrim Eggen om Axel Jensen, Hans Olav Lahlum om Reiulf Steen og Asbjørn Bakke om Erik Bye. Det er ikke vanlig og starten skyldtes tilfeldigheter.
Boka om Jensen, som jeg knapt har annet forhold til enn egen alder og en slags hippiebakgrunn et par år på 60-tallet, imponerte med sin språklige spenst og kritiske distanse til hovedpersonen, selv om den også inneholder altfor lange beskrivelser av noen obskure mystikere. En overraskende god bok, anbefales.
Skagens 'Den forseglede ordre' kjøpte jeg vel fordi han er akkurat min alder og våre veier så vidt krysset hverandre en gang. Den er som forventet litterært sterk, forlaget kalte den en selvbiografisk roman, og rommer fengslende skildringer av oppvekst i lekmannskristne kretser, søken, studier, politikk og kjærlighet. Også denne er litt skjemmet av 'snill forlegger' som lar langhalm stå. Anbefales likevel absolutt.
De to første gikk som en vind, men det ble labert i motstrøm da jeg møtte Reiulf Steen. Her var egentlig motivasjonen sterkest, mannen og det politiske interesserer meg sterkt. Opplevelsen er kanskje preget av at jeg kom rett fra A. Jensen, der starten er forrykende! Jeg ga opp flere ganger fordi jeg opplevde språket som oppsiktsvekkende tørt. Det endte med at jeg bladde bakover til et kapittel jeg visste ville interessere, men problemet besto. Til slutt åpnet jeg tilfeldige sider uten at de hjalp meg. Jeg kjenner ikke Lahlums forfatterskap fra før, men det undrer meg at denne tilsynelatende har fått ganske enstemmig ros av anmelderne. Har noen drøftet den knusktørre referatstilen? Jeg syntes også distansen til hovedpersonen virket svært beskjeden, men leste ikke nok til å påstå det. For jeg ga opp.
Siden Bye-boka hadde stått i hylla et år etter at en venn lånte meg den, fikk denne avslutte biografi-kicket. Hovedpersonen var en venn av faren min og jeg traff ham selv en håndfull ganger. Jeg startet lesingen i skeptisk modus etter Steen og hadde nok også ventet av samme grunn. Det er mange anmerkninger med blyant og min håndskrift underveis der jeg antok at Bakke har tatt hovedpersonens egne beretninger for helt god fisk. Noen passasjer er forblommet og virker preget av beundring. Likevel vokste boka i meg. Biografen gløtter langsomt på dører inn mot Byes fyll og flørting. Det gjøres altfor nennsomt etter min smak, men det er vel et valg som kan forsvares. Og dybden i Bye blir klarere mens mannen blir mer ekte for leseren (meg). Det ble altså 3-1 til biografier i mitt hode. Tar alle forbehold siden det jo er jug at jeg leste Lahlums. Forsøkte, men feilet, og skyldte på forfatteren. Andre har kanskje tanker om disse, om anmeldelsene og forlagsarbeidet?
PS. Nå leser jeg forresten en femte, 'Vasily Grossman and the Soviet century'. Virker svært lovende. DS.

@hogrim Jeg har ikke noe forhold til noen av disse. Men la akkurat til Epp av Axel Jensen til lista i Storytel. Jeg er litt ambivalent til biografier, de gode er veldig gode, men ofte blir de bare viktige og trauste standardverk, og da må jeg være veldig interessert i hovedpersonen.

Men en god selvbiografi jeg leste nylig: Becoming Superman av J Michael Straczynski. Du er nesten nødt til å ha et forhold til ham for å bry deg, men hvis du er det får du med et utrolig sidespor i form av en opprulling av farens deltagelse i Holocaust... på hobbybasis som amerikansk tenåring på besøk i Polen.

@bjornstark To ting kan trekke opp for meg: Veldig godt skrevet (Jensen, der personen knapt interesserer meg, og langt på vei Skagen, der selvportrettet er uvanlig spennende), eller spesielt interessant tidsbilde (den jeg leser nå om Grossman).
Den beste jeg kommer på er P.O. Enquists selvbiografi Ett annat liv. Den er skrevet i 3. person.

Sign in to participate in the conversation
Bokgruven

Et sted for folk som liker å lese og snakke om bøker.