Show more

Václav Havel - Fjernforhør: samtale med Karel Hvízd'ala (1989)

Intervju med Havel gjennomført på midten av 1980-tallet, hvor han forteller om livet sitt før og etter den sovjetiske invasjonen og sine tanker om kunst og politikk. Det jeg liker ved Havel er at han funnet en forankring i noe eviggyldig menneskelig som gjør at du fortsatt får noe igjen for å lese ham, lenge etter at kommunistdiktaturene falt. Han er en vrang og egentlig ganske apolitisk tviler som ser at du ikke kan redusere diktaturet til En Ond Ideologi som må bekjempes med En God Ideologi, men at det har med mennesker å gjøre. Trusselen er det autoritære og ensrettende som abstraherer bort enkeltmenneskene. Dermed ser han også problemer med vestlig kapitalisme som i dag er ekstra aktuelle. At de store systemene vi har bygget også umenneskeliggjør. Det var morsomt å se hvor mye vekt han legger på at det å være menneske bare er mulig i liten skala, og vi drukner når systemet rundt oss blir for stort og abstrakt. For meg har den ideen vært drivkraften til at jeg har flyttet meg så mye politisk i grønn retning de siste årene.

I tillegg er det en rar kontrast å lese historien om Charta 77 midt oppi den underlige debatten om ytringsfrihet som foregår nå, hvor folk skriver under på opprop og bruker veldig store ord til forsvar mot .. eh, at enkelte mediefolk har blitt dårlig behandlet på sosiale medier? Mobben på nettet er fordummende og blant farlig, men jeg sliter med å finne en vinkel å se dette fra som forsvarer de pompøse ordene. Havels ideal om åpenhet og mangfold i offentligheten stiller jeg meg iallfall helt bak, og det er gøy å se hvordan han formulerer kontrasten mellom det han står for og den offisielle linjen i Tsjekkoslovakia. Det handler ikke bare om retten til å kjempe for en annen ideologi, men retten til å være et vrangt enkeltmenneske som lager ting uten tanke på at det skal passe inn i noen politisk platform. Dermed tror jeg han også ville sett problemene med de formene for radikal nettaktivisme som vil gjøre alt politisk og ikke takler ironi og ambivalens, men han ville formulert kritikken bedre enn de som snakker om dette i dag.

Nå er det mulig å bestille Ytringsfrihet annotert(*) i vanlige bokhandlere igjen (159,-). Men nå står jeg selv for distribusjonen, fra lageret i boden, så det er enklere om du bare kontakter meg direkte.

(*) boka som er så farlig at den indirekte bidro til en redaksjonell avgjørelse som fikk Kjetil Rolness til å poste et opprørt innlegg på Facebook.

Tolkien musings 

Tolkien was always linguist first, fiction writer third. he didn’t put 10% as much effort in plot or characterisation as he put in language history, English hacking, phonaesthetics.

it's a curious thing that most of the fandom isn't interested in Tolkien's life work at all. I mean it's not curious that few ppl are fascinated by grammar tables and etymological lists; what's curious is that the support objects he made merely to flesh out the languages attracted so much interest.

I, Jan Cremer, av Jan Cremer (1964). En halvt fiktiv selvbiografi om en opprørsk drittsekk, skrevet på et brutalt og rølpete språk.

Denne boka var ukjent for meg men var en kontroversiell bestselger i Nederland. Cremer forteller om hvordan han vokste opp i fattigdom og på anstalter for ungdomskriminelle, og hvordan han lærte å dyrke sine fire store interesser: Sex, kriminalitet, reiser og kunst. Boka er en sånn type macho myteskaping du ellers finner oftere i musikk: Se på meg, meg, meg, jeg er så utrolig tøff, jeg har ligget med så utrolig mange kvinner og bryr meg ikke om hva som skjer med dem etterpå ha ha, jeg hater det etablerte, jeg knuste trynet til han fyren som irriterte meg, osv osv. Ganske klisjé nå, men det er gøy å se dette i en tidlig form fra før det ble oppbrukt. Cremer var ikke den første slemme gutten i litteraturhistorien, men måten han er slem på peker framover mot de neste tiårene med rockemusikk for tenåringsgutter, og er teit og gøy på omtrent samme måte som AC/DC.

Forøvrig lurer jeg nå veldig på om George MacDonald Fraser kjente til denne boka da han noen år senere skapte Flashman, som langt på vei er Jan Cremer flyttet tilbake til det britiske imperiet på 1800-tallet. Jeg tenker spesielt på kapitlene hvor Cremer snubler inn i den franske fremmedlegionen i Algeria, avskyr det hele og rømmer så fort han kan.

Mer om boka og forfatteren her: lambiek.net/artists/c/cremer_j

… this is not an acceptable number of nested quotation marks.

Av administratoren her, altså. Del 1 er annotert utgave av originalen fra 2013 (veldig ytringsliberalistisk), del to er fra 2019 (og langt mer spiselig).

Del 1 er vel egentlig mest nyttig (for meg) som eksempel på hvordan ytrikgsliberalere tenker, og svakhetene er godt påpekt i margen av 2019-Stærk (og i del to)

Del 2 er mer interessant (fordi jeg er mer enig, kremt) - en god del gode poeng, spesielt fornøyd med å se ytringsfrihet på nett diskuteet av noen som faktisk har "levd" her og kjenner en verden utenom tre store nettsider

Innsikten som personlig irriterer meg mest (men som er helt sant) er vel at "hvis du ønsker å delta i kampen om å forme offentligheten, så slipper du ikke unna gateslagsmålene." Da altså fordi jeg er veldig pyse

Show thread

Siste mulighet før lagermakulering: Ytringsfrihet annotert til prisen av en kopp kaffe. En bok som blant annet handler om å ta antirasister på alvor før det er for sent. haugenbok.no/Generell-litterat

Forfatterlivet utenfra: En hel livsstil som har å gjøre med bokbad og kontemplative dager foran tastaturet.

Forfatterlivet innenfra: Noe ganske gøy man gjør en gang i blant og kanskje får betalt for, men hvor det mest håndfaste resultatet er eska med usolgte bøker i boden.

Show thread

Prisdumpingen av Ytringsfrihet annotert fortsetter, nå fra 110 til 75,-. Blir kanskje én runde til før det meste av lageret makuleres. haugenbok.no/Generell-litterat

Show thread

Det som er gøy med å skrive bok fire/fem (om togferier) er at jeg begynner å finne en måte å jobbe på som fungerer. Forenklet:
1. Lang researchfase. Ta vare på _alle_ ideer, boknotater, osv i Scrivener og la det modne til en struktur. Ordne finansiering og permisjon for skrivefasen.
2. Tre-fire måneder skrivefase med kanskje fire timer aktiv skriving hver morgen. Kladd alt i små bokstaver, slik at jeg må skrive hvert ord om igjen for å få det ferdige utkastet.

Andre erfaringer:
- Bedre å produsere lite tekst som passer inn i strukturen, jevnt og trutt hver dag, enn mye tekst som sporer av kapittelet. Omskrivning på strukturnivå er ikke gøy, og du kommer veldig langt på tre måneder hvis du får inn fire tusen av de riktige tegnene hver dag.
- Gjør referansene perfekte fra første kladd.
- Alle de beste tekstbitene ramler inn i hodet ubedt iløpet av researchfasen og blir borte for godt hvis jeg ikke noterer dem.
- Må bare gjenta Scrivener. Eller noe lignende verktøy som kan gjenspeile kaoset underveis.

"Hva er det vi snakker om?" spurte Pompel.
"Vet ikke", svarte Pilt, "Vet ikke Pompel heller?"
"Nei"
"Skal vi snakke om noe annet?"
"Ja. Hva da?" spurte Pompel.
"Vet ikke", svarte Pilt, og spyttet en stråle mellom fortennene; han hadde strevd lenge med tannpirkere for å få utvidet mellomrommet.

(Opera Pompel og Pilt, av Arne Bust Mykle, s. 58)

Min aller første dag her. Jeg prøver å bli kjent med siden, og legger til folk jeg kan følge. Om jeg bryter regler jeg ikke helt har forstått, så håper jeg folk bærer over med meg.
Ellers bruker jeg 17.mai til å lese, siden det er innetid... Jeg har fulle bokhyller, og derfor har jeg investert i kindle, selv om jeg liker best fysiske bøker der jeg kan bla fram og tilbake. Ekte bøker har papir, liksom. 📚 Er det en bok jeg virkelig vil investere i, så blir det papirutgaven fortsatt!

Jorden rundt i 40 år, av Eivind Erichsen, 1946.

En selvbiografi med reisefokus. Erichsen var en norsk forretningsmann som jobbet i USA, Russland, India og Frankrike i førti år, før han tilfeldigvis endte opp i Norge før Andre verdenskrig og brukte årene der på å skrive. Dette er en morsom tidsskildring på mange måter. Erichsen var ingen stor eller kjent person, bare en relativt vellykket mellomleder i et par multinasjonale selskaper. Men samtidig som egoet hans åpenbart var stort nok til å skrive selvbiografi, er det ikke så stort at boka er dårlig. Her er det både gode reiseberetninger fra alle turene rundt omkring på jorda, og interessante skildringer av livet på innsiden av bransjene han jobbet i. Han jobbet i Petrograd i 1917, og bodde i samme gate som Lenin, men kom seg videre på den transsibirske jernbanen like før oktoberrevolusjonen. På 1920-tallet var han en del av den europeiske eliten i Bombay. På 1930-tallet prøvde han seg som entreprenør i Paris.

Det eneste som skjemmer boka er rasismen, men også det er en del av tidsskildringen her: Erichsen gjenspeiler normene på sin tid. Samtidig er det en forenkling å si at han "bare" var en mann av sin tid. Jeg har lest mange reiseskildringer fra første halvdel av 1900-tallet den siste tiden. (Litt fordi jeg ikke får reist noe selv nå og litt fordi jeg jobber med en bok om togreiser.) Og for meg er det spennende å se mangfoldet i holdningene til andre folkeslag og kulturer. Det var mange måter å være rasist på. Erichsens måte er tett bundet sammen med klassehierarkiet: Han er en relativt velstående mann som forventer god behandling og lydige undersåtter, og ikke-hvite er en naturlig underklasse. Dette kommer spesielt fram i India. Han forteller om en utbredt praksis hvor indiske tjenere nærmest er bundet til sine europeiske herrer, og ikke kan si opp uten tillatelse. Men han forklarer irritert at disse utspekulerte inderne har funnet måter å vri seg unna på likevel.

Men dette er akkurat den typen bøker jeg liker å finne på antikvariater: Ikke spesielt gode, men avslørende og ekte, tidsskildringer fra ikke spesielt viktige mennesker.

Mitt liv som oppdagelsesreisende, av Sven Hedin, 1943.

Hedin reiste på flere ekspedisjoner til Sentral-Asia i årene rundt 1900, blant annet til Øst-Turkestan og Tibet. Dette er områder jeg vet lite om, og jeg har heller ikke noe forhold til Hedin, og det at alt her er nytt for meg gjør fortellingen om disse reisene enda mer eventyrlig. Boka er vanskelig å legge fra seg. Her er det vanskelige fjellpasskrysninger og endeløse ørkenkaravaner hvor deltagerne faller fra en etter til en helt til Hedin ender opp krabbende mot en liten vannpytt. Mest spennende er forsøkene på å utforske de hvite flekkene på kartet i Tibet, hvor europeere av forståelige grunner var uønsket. Hedin prøver gang på gang, fra ulike retninger, og leker katt og mus med tibetanerne. Han er en ganske frekk gjest som bruker trusler og list, og også leker skjødesløst med den geopolitiske balansen i området, kun for å oppfylle sitt eget begjær etter å være den første europeer som krysser en eller annen dal. Men ellers har en relativt respektfull og nysgjerrig innstilling til folkene han treffer. Det er en stor kontrast mellom dette og den stokk dumme orientalismen i Hedin-fanboyen Georg Wasmuth Sejersteds bok om Midtøsten fra samme serie, som jeg skrev om for litt siden: bokgruven.no/@bjornstark/10397

Derfor er det trist å se at Hedin endte opp som nazist: snl.no/Sven_Anders_Hedin Men det er vel en del av forklaringen på at også denne reiseskildringen slapp gjennom sensuren og ble utgitt på NS-forlaget Blix i serien Under alle himmelstrøk. Dette er den siste boka jeg har fra denne serien. Tror jeg snart har gått tom for gamle reiseskildringer nå.

The Utopia of Rules: On Technology, Stupidity, and the Secret Joys of Bureaucracy av David Graeber, 2015.

Tre essays om byråkrati og makt. Det første og beste av dem prøver å vise hvorfor byråkratiske systemer er "dumme", dvs oppfattes som absurde av de som er i kontakt med dem. Han ser på byråkratier som en måte å forvalte dype maktforskjeller som på det dypeste nivået bygger på muligheten for vold. Jeg har makt, status, penger, du har ikke, og selv om vi er fredelige begge to, så er det usagte potensialet for voldsbruk som opprettholde forskjellen. Poenget hans er at slik makt er en slags anti-kommunikasjon som gjør det mulig å få viljen din uten å forstå motparten. Rike og mektige kan trygt være dumme, de behøver ikke å forstå tjenerne og undersåttene sine. Disse må på sin side være smarte, de er pent nødt til å forstå de mektige herskerne sine for å klare seg. Det samme gjelder forholdet mellom menn og kvinner, etniske majoriter og minoriteter osv. Graeber ser på byråkratier som en måte å pakke inn og forvalte disse strukturene på. De er dumme fordi de gjenspeiler dumheten til de som setter premissene for systemet. Den fattige som ber systemet om hjelp møter en formalisert utgave av de vellykketes tro på at de fattige er late og må strammes opp. En tro som bare er mulig fordi de ikke behøver å forstå hvordan livet på bunnen egentlig ser ut.

Graeber ser ikke noen viktig forskjell mellom byråkratiske systemer i det offentlige og i store private selskaper, noe han også utdyper i boka Bullshit Jobs. Det er en myte at private og det offentlige opererer er så forskjellige. Alle store organisasjoner har den samme ledelsesmetodikken. Han formulerer også det han kaller liberalismens jernlov: Alle reformer som skal deregulere et system, ender opp med å øke antallet byråkrater og mengden med papirarbeid.

Det andre essayet spør hvorfor science fiction-drømmene fra 1960-tallet aldri ble virkelighet, i motsetning til de fra 1900. Graeber peker på faktorer som gjør at bare bestemte former for innovasjon i dag er mulig. Du kan få oppfinnelser som gjør deg til en mer produktiv kontorarbeider, men ikke oppfinnelser som setter oss fri på mer grunnleggende måter.

Det tredje handler om hva som gjør byråkratiet så attraktivt tross at det ofte er absurd. Graeber peker bl.a. på fantasylitteraturen som en slags ideologisk vaksine: Slik ser en verden uten byråkrati ut, det er heroisk og spennende men jeg vil ikke bo der selv, jeg vil heller søke tilflukt i et trygt og rasjonelt system.

Disse to overbeviser meg mindre enn det første, men er likevel interessante. Jeg liker Graeber. Av de tre bøkene hans jeg har lest vil jeg si at Debt er best og viktigste, Bullshit Jobs den som engasjerer meg mest personlig, men Utopia of Rules er nok likevel bedre.

I dag bygde jeg en platting og hørte en hel bok, som var riktig god; velegnet for unge voksne men fornøyelig for voksne voksne også. The Future of Another Timeline av Annalee Newitz er punk-scifi med et interseksjonelt feministisk budskap - og så er den gøy og god!

Station Eleven, av Emily St. John Mandel, 2014.

Rett og slett en av de beste romanene jeg har lest.

En influensapandemi tar knekken på sivilisasjonen. Handlingen følger en omreisende symfoni/teatertrupp som reiser rundt blant overlevende og spiller Shakespeare-stykker. Forfatterens store styrke er å komme tett innpå karakterene, og vise leseren hvordan de utvikler seg, og båndene dem i mellom.

Lapin Hullu: En tur med pulk gjennom lappenes rike i vinternatten, av Lieselotte Pantenburg (/Kattwinkel), 1943. En poetisk skildring av en reise sammen med samer gjennom Lappland i Finland. En del tilløp til å presentere samene som edle villmenn i kontrast med det stressende livet i byen, men sånn relativt til samtidens syn på samer i Norge, er ikke dette så ille tror jeg. Forfatteren virker oppriktig glad i folka hun reiser med og naturen de reiser gjennom.

Tror dette er den fjerde boka jeg har lest den siste tiden fra serien Under alle himmelstrøk, som ble gitt ut av det NS-vennlige Blix forlag under Andre verdenskrig. Et par av disse bøkene har funnet veien til meg via besteforeldrene mine, andre via loppemarkeder og bruktbokhandlere. Jeg har ikke lett etter dem spesielt, det er bare rett og slett mange av dem i omløp, så de må ha solgt godt. Ingen av bøkene har noen åpenlys kobling til nazismen, så noe av moroa for meg er å gjette hva som ligger bak valget av temaer og forfattere. Lieselotte Pantenburg (bedre kjent under etternavnet Kattwinkel) var tysk og ble gitt ut i nazistiske tidsskrifter, men det er uklart fra tysk Wikipedia om hun hadde en ideologisk sympati eller om hun bare innordnet seg systemet.

Valget av tema er lettere å forklare: Tyske nazister, i motsetning til norske, beundret samene, ønsket å bevare deres rene blod, og mente de hadde mye å lære av dem om hvordan man kunne overleve i de sovjetiske landområdene de ønsket å kolonisere: forskning.no/historie-partner- Betyr det at boka er propaganda eller er den en ærlig beskrivelse av forfatterens kjærlighet til samene? Sikkert begge deler.

Orient, av Georg Wasmuth Sejersted, 1942.
Reiseskildring fra Irak, Kuwait og Saudi-Arabia. Underholdende tøv som fremstår som en ufrivillig parodi på orientalisme. Det går nesten ikke en side uten henvisninger til den mystiske orient, Harun al-Rashid fra Tusen og en natt og fanatiske muslimer. Sejersted var visstnok en av sin tids mest kjente norske reiseskribenter, og ble ansett som en slags ekspert på Midtøsten. Reisen han beskriver her ble foretatt i 1934, og jeg mistenker at boka er et resultat av en desperat henvendelse fra en forlagsredaktør. "Hei, det finnes ingen nye reiser å skrive om for tiden, har du noen gamle notater du kunne gjort om til en bok?" Resultatet er femti-femti Tusen og en natt og fanatiske muslimer, med Sejersted selv som en slags Lawrence av Arabia-figur som behersker kunsten å navigere blant disse mystiske og farlige folkeslagene. Ordet "fanatisk" brukes så ofte at det virker mer som latskap enn fordomsfullhet. Alt er fanatisme. Shiaene er fanatiske i sin feiring av religiøse høytider. Når det er farlig for europeere å oppholde seg i en by etter mørkets frembrudd er det fordi innbyggerne er spesielt fanatiske mot kristne. Osv. I beskrivelsen av Saudi-Arabia er det også urovekkende mange nøytrale henvisninger til "negerslaver" (et ord han i blant bytter ut med "neger" og "slave" for variasjonens skyld). At irakerne ikke liker europeere er et utslag av fanatisme. At saudiene har slaver er ikke engang eksotisk nok til å utdype. Det er bare noen folk som kommer og serverer kaffe mens man sitter og snakker med sjeiken, det.

Men kjedelig, det er ikke dette. Her er det som altså både fanatiske steinkastende muslimer og morderiske beduinbanditter. Den beste fortellingen her er så god at jeg egentlig ikke tror den er sann. I Bagdad før Sejersted høre et rykte om at en nordmann nylig har blitt drept i byen. Han og et par andre europeere starter et detektivarbeide for å finne ut hvem det var og hvem som drepte ham. Til slutt finner de ut at det var ham selv som var "offeret". En "boy" med dårlige engelskkunnskaper hadde overhørt en samtale om hvordan Sejersted har et arr fra da han ble skutt i beinet, og har trodd at det var snakk om et drap. Så har ryktet spredd seg, helt til Sejersted og de andre europeerne kommer fram til sannheten. Det er en komisk mininovelle i standard krimformat, og jeg tror ikke på det. Men det er uansett ingenting her som har noe særlig sannhetsverdi. Dette er mest av alt veldig gøy, og avslørende for generasjonen som satt hjemme i Norge og svelget dette tøvet.

Show more
Bokgruven

Et sted for folk som liker å lese og snakke om bøker.