Show more

Lapin Hullu: En tur med pulk gjennom lappenes rike i vinternatten, av Lieselotte Pantenburg (/Kattwinkel), 1943. En poetisk skildring av en reise sammen med samer gjennom Lappland i Finland. En del tilløp til å presentere samene som edle villmenn i kontrast med det stressende livet i byen, men sånn relativt til samtidens syn på samer i Norge, er ikke dette så ille tror jeg. Forfatteren virker oppriktig glad i folka hun reiser med og naturen de reiser gjennom.

Tror dette er den fjerde boka jeg har lest den siste tiden fra serien Under alle himmelstrøk, som ble gitt ut av det NS-vennlige Blix forlag under Andre verdenskrig. Et par av disse bøkene har funnet veien til meg via besteforeldrene mine, andre via loppemarkeder og bruktbokhandlere. Jeg har ikke lett etter dem spesielt, det er bare rett og slett mange av dem i omløp, så de må ha solgt godt. Ingen av bøkene har noen åpenlys kobling til nazismen, så noe av moroa for meg er å gjette hva som ligger bak valget av temaer og forfattere. Lieselotte Pantenburg (bedre kjent under etternavnet Kattwinkel) var tysk og ble gitt ut i nazistiske tidsskrifter, men det er uklart fra tysk Wikipedia om hun hadde en ideologisk sympati eller om hun bare innordnet seg systemet.

Valget av tema er lettere å forklare: Tyske nazister, i motsetning til norske, beundret samene, ønsket å bevare deres rene blod, og mente de hadde mye å lære av dem om hvordan man kunne overleve i de sovjetiske landområdene de ønsket å kolonisere: forskning.no/historie-partner- Betyr det at boka er propaganda eller er den en ærlig beskrivelse av forfatterens kjærlighet til samene? Sikkert begge deler.

Orient, av Georg Wasmuth Sejersted, 1942.
Reiseskildring fra Irak, Kuwait og Saudi-Arabia. Underholdende tøv som fremstår som en ufrivillig parodi på orientalisme. Det går nesten ikke en side uten henvisninger til den mystiske orient, Harun al-Rashid fra Tusen og en natt og fanatiske muslimer. Sejersted var visstnok en av sin tids mest kjente norske reiseskribenter, og ble ansett som en slags ekspert på Midtøsten. Reisen han beskriver her ble foretatt i 1934, og jeg mistenker at boka er et resultat av en desperat henvendelse fra en forlagsredaktør. "Hei, det finnes ingen nye reiser å skrive om for tiden, har du noen gamle notater du kunne gjort om til en bok?" Resultatet er femti-femti Tusen og en natt og fanatiske muslimer, med Sejersted selv som en slags Lawrence av Arabia-figur som behersker kunsten å navigere blant disse mystiske og farlige folkeslagene. Ordet "fanatisk" brukes så ofte at det virker mer som latskap enn fordomsfullhet. Alt er fanatisme. Shiaene er fanatiske i sin feiring av religiøse høytider. Når det er farlig for europeere å oppholde seg i en by etter mørkets frembrudd er det fordi innbyggerne er spesielt fanatiske mot kristne. Osv. I beskrivelsen av Saudi-Arabia er det også urovekkende mange nøytrale henvisninger til "negerslaver" (et ord han i blant bytter ut med "neger" og "slave" for variasjonens skyld). At irakerne ikke liker europeere er et utslag av fanatisme. At saudiene har slaver er ikke engang eksotisk nok til å utdype. Det er bare noen folk som kommer og serverer kaffe mens man sitter og snakker med sjeiken, det.

Men kjedelig, det er ikke dette. Her er det som altså både fanatiske steinkastende muslimer og morderiske beduinbanditter. Den beste fortellingen her er så god at jeg egentlig ikke tror den er sann. I Bagdad før Sejersted høre et rykte om at en nordmann nylig har blitt drept i byen. Han og et par andre europeere starter et detektivarbeide for å finne ut hvem det var og hvem som drepte ham. Til slutt finner de ut at det var ham selv som var "offeret". En "boy" med dårlige engelskkunnskaper hadde overhørt en samtale om hvordan Sejersted har et arr fra da han ble skutt i beinet, og har trodd at det var snakk om et drap. Så har ryktet spredd seg, helt til Sejersted og de andre europeerne kommer fram til sannheten. Det er en komisk mininovelle i standard krimformat, og jeg tror ikke på det. Men det er uansett ingenting her som har noe særlig sannhetsverdi. Dette er mest av alt veldig gøy, og avslørende for generasjonen som satt hjemme i Norge og svelget dette tøvet.

Har i det siste stort sett bare lest gamle reiseskildringer jeg har funnet brukt. Nesten alle gitt ut under krigen. Får meg til å lure på om det ble gitt ut ekstra mange reiseskildringer da, og var det myndighetene eller interesse fra leserne som var årsaken?

Show thread

En kvinnes eventyr i Asia av Audrey Harris, 1942. Eller Eastern Visas, som det heter bedre på engelsk. Dette er en av favorittene blant alle reiseskildringene jeg har lest i det siste, og det er spesielt morsomt å lese den opp mot Max Reischs bok Transasia: bokgruven.no/@bjornstark/10382 Reisch og Harris reiste til Asia omtrent på samme tid, i 1935/36, men der Reisch holder seg så tett som mulig til europeere og kolonimaktenes infrastruktur, gjør Harris sitt beste for å slippe bort fra alt hun er vant med. Hun starter med den transsibirske jernbanen gjennom Sovjetunionen, og tilbringer resten av boka i Kina, Japan og Korea. Hun reiser enkelt, tar sjanser, og hopper uti ting som en ekte eventyrer. Det som gjør dette ekstra gøy er at hun nettopp ikke vet hva hun driver med, men prøver likevel, som når hun på toget i Kina gjemmer seg bort for å lære å bruke spisepinner, og maten flyr i alle retninger.

Harris er relativt fordomsfri til tiden å være. Bildet jeg sitter igjen med er egentlig litt som Patrick Leigh Fermor, briten som vandret til Istanbul (også på 1930-tallet!) og skrev om det i Gavenes tid. Fermor er en bedre forfatter, men ellers har de mye til felles. De reiser enkelt, er nysgjerrige og eventyrlystne, og bærer tydeligvis med seg en slags sofistikert britisk overklasseaura som gir dem innpass blant rike og mektige. Fermor sjarmerer seg inn hos lavadelfamilier langs Donau. Harris får seg mektige japanske venner som gjør det mulig for henne å reise dit hun vil i Kina. Det betyr ikke at hun ser Asia med japanske øyne, hun er tvert i mot kritisk til måten de behandler kinesere og koreanere på.

Boka er også en fin kontrast til Paul Therouxs The Great Railway Bazaar, hvor deler av reiseruta er den samme. Theroux er også en bedre forfatter, men jeg får ikke inntrykk av at han egentlig har det _gøy_ når han reiser. Det er lite glede i de bøkene hans jeg har lest. Det er det her. Dette er ren eventyrlyst.

Bønn for Tsjernobyl

Temaet har aldri interessert meg før serien på HBO, og da jeg kom i fare for å fortelle en hviterusser at Norge ble hardt rammet av avfall fra Tsjernobyl, så forstod jeg at jeg ikke hadde nok kunnskap om emnet.

Så jeg plukket ned denne boken fra anti-biblioteket mitt.

Det er en veldig sterk bok som absolutt har fortjent prisene den har fått. Det er ikke mange bøker som klarer å tvinge frem tårer hos meg.

Jeg tror det er vanskelig for oss nordmenn å fatte hvor mye elendighet og lidelse våre med-europeere har levd gjennom i øst.

Samtidig fikk den meg til å tenke på lidelses-voyerisme, som jeg kanskje er en deltaker i selv. Min serbiske venninne har flere ganger kommentert hvordan enkelte nordmenn finner hennes grusomme opplevelser "interessante" og "spennende". Vi har det kanskje så godt at vi vil bruke andres lidelser som en dannelsesreise.

Det samme opplever mennesker fra Tsjernobyl i Hviterussland. De blir sett på som interessante vesener, og føler jeg fremmedgjort. Og det fikk meg til å tenke på om jeg gjør det samme. (Leser f.eks. en annen bok om Holodomor nå).

Uansett, les boken. Vi vet for lite om hviterusserne.

Vi var i Sovjet, av Lise Lindbæk m.fl. 1951.
Skuffende forsvarsskrift for Sovjetunionen. Skuffende først fordi jeg hadde håpet på noe som lignet mer på en reiseskildring. Lindbæk og resten av bokas forfattere besøkte Sovjetunionen som en delegasjon fra Norge, og jeg så for meg at det ville vært gøy å høre hva de så eller trodde at de så. Det er litt sånt her, men det meste av boka er mer en beskrivelse av ulike aspekter av sovjetsystemet på et mer teoretisk nivå. Utdanning, arbeidsliv, osv. Kjedelig og tvilsomt.

Og skuffende fordi apologetikken er så klønete. Lindbæk lover i starten at målet ikke er å skjønnmale Sovjet, og det stemmer i og for seg. De beskriver det ikke som et paradis. Og hun insisterer på at bare halvparten av delegasjonen er kommunister, og alle er i stand til å tenke selv. Men de må likevel forsvare eller unnskylde alt mulig. Det er ikke tvil om at Sovjet på noen punkter hadde mer å skryte av enn folk i Vesten var villig til å innrømme dem under Den kalde krigen. En ærligere bok ville holdt seg til å løfte fram sånne punkter. Et sted forklarer de hvordan det sovjetiske barnehagetilbudet gjør det mulig for begge foreldrene å være i jobb, og forsvarer dette mot norske kritikere som mener at moren bør holde seg hjemme. Ganske artig med tanke på at Norge i dag har det samme idealet om full barnehagedekning og begge foreldre i jobb. Og hun har selvfølgelig rett i at Sovjetunionen gjorde en formidabel krigsinnsats mot Tyskland, og at det er imponerende å bygge et utdannet industrisamfunn nesten fra bunnen av på noen tiår. Sånn hvis man ser bort fra de enorme forbrytelsene og feilgrepene.

Men nei, her skal _alt_ unnskyldes, inkludert fangeleirene og Lysenko. Og i stedet for å bare fortelle hva de ser, skal de hamre det inn med sidevis med tvilsomme tall. Jeg synes faktisk det er greit at de litt ukritisk formidler det de blir fortalt av folkene de møter. (På denne fabrikken er _alle_ stakhanovarbeidere! Vi bare _elsker_ kollektivbruket vår, men hø hø selvfølgelig er ikke alle i Sovjet like velstående som oss.) Sånn må det jo bli når du reiser på delegasjon til et diktatur. Det er den evinnelige teorien og tallene jeg går lei av.

Dette slår meg som en grunnleggende uærlig bok. Først og fremst tror jeg forfatterne lyver for seg selv.

Forøvrig ser Lindbæk ut til å ha vært en interessant person: nbl.snl.no/Lise_Lindb%C3%A6k

På reise i Norge - fra Christiania til Vadsø i 1854-55, av Frederick Metcalfe.
Reiseskildring fra en britisk prest som dro på flere lange besøk til Norge gjennom livet. I denne er hovedvekten på Nord-Norge, hvor Metcalfe reiser tilfeldig rundt i Troms og Finnmark for å finne gode lakseelver. Han ser ut til å ha snakke godt norsk, og boka er derfor full av artige og ofte syrlige observasjoner om folkene og stedene han besøker. Spesielt den norske maten får gjennomgå hardt. Det går mye i grøt, melk, flatbrød, grøt og grøt. Når nordmenn spiser grøt, forklarer han, fyller de først skjeen med grøt, og så dypper de den i en bolle med melk. Annen mat er vanskelig å få tak i. Han forteller om en gård han overnattet på som stadig forsynte ham med ferske egg, noe han selvfølgelig satt pris på. Da han så reiste videre og overnattet et annet sted fikk han vite at de var tomme for egg der fordi en gæren engelskmann hadde spist opp alt i området.

Folkene er han mer positiv til, men han har fordommer mot samer og kvener. I Finnmark finner han russere som muligens sonderer terrenget for en framtidig overtagelse, og folk som er lei av at makta i Oslo ikke bryr seg om hva som foregår der.

Britene oppfant moderne turisme, og boka kan best klassifiseres i sjangeren "hei jeg har oppdaget en skjult perle som er nesten fri for turister og nå håper jeg endelig dere ikke alle kommer hit dere også". Favorittavsnittet mitt er der hvor han beskriver en oppfinnelse han tydeligvis aldri har hørt om før, og ikke forventer at leserne vet hva er: Ski. Se bilde to.

Transasia av Max Reisch, 1939.

To østerrikere kjører med bil fra Palestina til Shanghai via Irak, Iran, Afghanistan, India og Burma i 1935 og 1936, delvis gjennom strekninger hvor det ikke finnes vei og de må få hjelp til å bære bilen. Denne reiseberetningen er mest et bilde av de europeiske kolonimaktenes siste gullalder. Reisch ser Asia gjennom nettverkene europeere har bygget der. Han overnatter hos oljeselskaper, misjonærer og europeiske myndighetspersoner, som alle mottar ham med åpne armer fordi han er en av dem. Om de er engelskmenn, italienere, franskmenn eller østerrikere som ham selv har ingenting å si. Hos dem får han tips om veien videre og får servert ekte europeisk mat. Utrolig nok setter han ikke pris på den lokale maten et eneste av stedene han besøker.

Rasismen han betrakter lokalbefolkningen med er av en type som jeg tror ikke finnes lenger: Selvsikker, ubevisst og vennlig nedlatende. Det finnes ingen annen måte å se ting på enn at europeerne bringer sivilisasjonens lys til verden. Det finnes ingen som utfordrer europeisk makt. Dermed får man en rasisme fri for den aggresjonen og mindreverdighetsfølelsen som må følge med i dag. Med tanke på når boka ble gitt ut (1939, 1944 i Norge) lurer jeg også selvfølgelig på om Max var en nazi. Det er et par avsnitt hvor han stiller seg uforstående til noen som har hørt at det skjer noe fælt i Europa. Og han kjempet såvidt jeg kan se i Andre verdenskrig. Men jeg tror svaret heller er at han står for et europeisk syn på verden som har mer å gjøre med de britiske og franske prosjektene enn det tyske. Og da den "upolitiske" utgaven av dette: Andre har allerede bygget imperiet for ham, og nå står han fritt til å reise på ekspedisjoner for å utforske det. Boka er også en hyllest til bilen som framtidens transportmiddel. Snart, lover han, vil gode motorveier binde Asia sammen og gjenåpne de gamle handelsrutene i moderne form.

Kanskje på tide å lese Antifragile igjen og se om den har holdt seg, i lys av alt som har skjedd i tiåret siden (inkludert forfatterens twittergalskap). Jeg tenker iallfall mye nå på hvor unødvendig skjør jakten på 100% effektivitet har gjort økonomien.

When Christians First Met Muslims, av Michael Philip Penn, 2015.
Skumleste denne på besøk hos faren min i helgen. Det er en samling tekster fra 600-tallet oversatt fra gammelsyrisk hvor kristne som bor i områder som nettopp har blitt erobret omtaler islam. Det kan høres veldig spennende ut, og det er det egentlig også, men ikke på den måten man skulle tro. Det som slår meg mest her er hvor lite forfatterne forholder seg til islam som en religion. Man snakker om det mer som en blanding av militær svøpe og tilfeldig hedenskap. Detaljene er uinteressante. Flere av tekstene er apokalypser, or der fremstår muslimene kun som enda en av Guds mange måter å straffe verden på nå i endetiden. De omtales ikke en gang som muslimer, iallfall ikke så langt jeg kom (slutten av 600-tallet), det er ingen religiøse detaljer her, og det er bare såvidt de har fått med seg navnet Muhammed. Null interesse for religionen som driver disse hvem-de-nå-enn-er. Med andre ord, selv to generasjoner etter erobringen har de ikke justert på premissene de forstår verden med. Fra vårt perspektiv lever disse menneskene nå i "den muslimske verden". Men de har ikke oppdaget det selv ennå. Og det har jo litt med at dette først var en politisk og militær hendelse, og at flertallet av befolkningen fortsatte å være kristne i mange århundrer etterpå. Men perspektivet er likevel slående. For meg er det veldig interessant å se sånne ting, hvor verden har endret seg radikalt men folk fortsatt insisterer på å se den gjennom de brillene som fungerte for femti år siden. Dette er like relevant for vår egen tid, ikke minst for de virkelig store ideene som er så selvsagt at vi nesten ikke legger merke til dem en gang, så som alt som har med å gjøre med det økonomiske systemet vårt, det politiske systemet, økologi, og forholdet mellom Vesten og resten av verden.

Til fots til Bergen anno 1821, av Christopher Hansteen, 1859.
Hansteen var fysiker og astronom og ansvarlig for den norske almanakken i 50 år. (Også far til feministen Aasta Hansteen). Her forteller han om da han gikk fra Christiania til Bergen for å gjøre astronomiske beregninger. Det fantes ikke vei, og noen steder måtte man utføre dramatiske opp- og nedstigninger over fjellet, så som reisende med tung bagasje full av måleutstyr var man avhengig av hjelp fra folka man traff underveis. Dette er ikke stor reiselitteratur men det jeg liker best er at den er skrevet på et tidspunkt hvor bildet av Den Norske Naturen ikke har festet seg helt ennå. Hansteen er for eksempel lite imponert over Hardangervidda. Han sammenligner den med en ørken. Folka er ikke mye å skryte av heller. De er fattige, med urovekkende tradisjoner og dårlig mat. Et sted har han fått lov til å overnatte på gulvet til en fattig familie men blir så nervøs av naboguttenes bråkete frieribesøk at han insisterer på å gå videre midt på natta. Det gjør godt å komme ned til sivilisasjonen igjen. Det er også en artig fortelling her om den gangen han befant seg i København i 1814 og snek seg hjem til Norge forbi blokkadene.

Reality is Not What it Seems
av Carlo Rivelli

Skaffet denne på Audible etter tips her på Bokgruven (takk @TorbjornLunde). Rivelli er en glimrende vitenskapsformidler, og vekket følelsen av begeistring jeg først opplevde som liten, da jeg leste Carl Sagans Kosmos. Boka gir et helhetlig og levende bilde av hvordan menneskeheten har forstått kosmos helt siden Anaximander og Demokrits dager, via Newton, Einstein og fram til dagens loop quantum gravity-teorier. Anbefales varmt!

The man in the high castle (Philip K. Dick, 1962).

SF-roman, satt (og handler om) i amerika, bare at aksemaktene vant krigen, og USA er delt mellom japan og nazi-tyskland. Ei god dick-bok, men ikke av de aller beste, sånn egentlig, tror jeg (også plaga av den sedvanlige sexismen til fyren).

Er vel egentlig ei ganske gjennomsnakka bok, men kan kanskje si at på et vis er den mørkere enn dystopier en ser ellers, uten å ha det dramatisk mørke toneleiet; det finnes ingen motstandsbevegelse som vi skal heie på eller gi oss håp, alle er først og fremst rasister og/eller værre eller midlere utgaver av nazister/fascister. Seieren til fienden er såpass total at enhver organisert motstand tilsynelatende er utsletta

Ungen, av Oskar Braaten, 1911.
Hønse-Lovisa på Sagene i Oslo tar seg av enslige mødre og prøver å forhindre dem i å selge bort barna sine til rike vestkantfamilier. Denne ble for sentimental og moralistisk for meg. Ikke at det er noe galt med det å tegne karakterskisser med få setninger som er så klare at du umiddelbart føler noe for dem. Det fungerer i starten og drar meg rett inn i fortellingen. Men det bare bygger på seg til det blir for mye. Det slutter med at Hønse-Lovisa manipulerer en av mødrene til å tro at hun har lyktes med å adoptere bort barnet sitt, og deretter driver henne dypere og dypere ned i fortvilelsen, for så å avsløre at barnet fremdeles er der. Et sadistisk mind game hvor moralen er at selv om du er en fattig, enslig mor, og barnets far bare går rundt og drikker og stjeler, så må du for guds skyld aldri tenke tanken om å adoptere det bort. For båndet mellom mor og barn er hellig og ubrytelig. Adopsjon er galt og dumt og du kommer til å angre på det og drikke deg i hjel etterpå.
- Ok, men hun er jo faktisk ekstremt fattig?
- Adopsjon er GALT!
Ok. Det er litt rart dette. Moralen man kunne ha funnet her er at det er for gæli at enslige mødre behandles som dritt og ikke får noen annen hjelp enn fra en snill men rar og småpsykotisk hønsedame. Kanskje man skulle hatt noen velferdstjenester for sånt. Men mot slutten er alt dette borte, og det eneste Braaten er opptatt av er at Du Må Aldri Adopere Bort Et Barn. Uansett, jeg hørte dette skuespillet som lydbok fra Storytel. Det er bare én stemme her, men hun er til gjengjeld så flink at det ikke gjør noe. Språket er det beste med dette skuespillet, og hun gjør en veldig god jobb til å være alene om fremførelsen.

Heh, det skulle selvsagt vært brå død, ikke bra død. Autocorrect! For bra død må vi nok enda lenger tilbake i tid, til sagnene.

Show thread

#litteratur I dag kom eg over #Catullus#latin. Frå dikt nr. 5:

"Soles occidere et redire possunt:
nobis, cum semel occidit brevis lux,
nox est perpetua una dormienda."

Vakkert både på latin og norsk, her ved Sigmund Skard:

"Soler glader, og ris på nytt or havet;
Vi, når dagen vår hastig ut har brunne,
søv i æva og aldri meir skal vakna."

#litteratur: I dag har eg lyst til å gjera dykk merksame på den vesle, men høgst varierte diktsamlinga "Skot på gamal stuv" av Johannes Gjerdåker. Her er eigne dikt saman med gjendiktingar frå nesten overalt. Gjerdåker har eit fabelaktig øyra for å overføre dikt mellom språk, og lærte seg persisk(!) for å kunna gjendikte Hafiz og Omar Khayyam - les dei i boka. Takk vere vårt eige bibliotekvesen kan de lesa denne vesle skatten med ein gong! nb.no/items/752ab4ca0a38a5de12

Folket på Innhaug, av Anne Karin Elstad, 1976.
Bonderoman om hardt arbeid, bra død, skam og andre trøndertradisjoner på begynnelsen av 1800-tallet. Dette er en sjanger jeg ikke har lest så mye av. Jeg ser alltid for meg, hvor mye kan det skje på en gård liksom? Og hvis de skal være tro mot virkeligheten, må slike romaner ha mye til felles. Men det er noe med at de beste forfatterne utfolder seg innenfor strenge rammer, og skaper noe unikt der ingen skulle tru at osv. I fjord leste jeg Medmenneske av Olav Duun, som var god, men de bitre personkonfliktene i den var så gjenkjennelige at det nesten ble for lett å sette meg inn i det. Elstad får frem bedre hvor fremmed verdenen hun skriver om er. Handlingen balanserer mellom det som kulturelle endringer har gjort ugjenkjennelig og det som er evig og allment. Ofte på en og samme tid, som når vi ser hvordan gjerningsmannen og offeret tenker om en voldtekt. Aggresjonen og skammen er evig, men den kulturelle konteksten de bruker for å forstå hendelsen er fjern. Dette er en trist men fin bok. Fant den på et loppemarked i fjor, og hvis jeg snubler over oppfølgeren en dag plukker jeg nok opp den også.

Show more
Bokgruven

Et sted for folk som liker å lese og snakke om bøker.