Social Cooling: The long-term negative side effects of living in a reputation economy.

socialcooling.com/

Share this insightful resource!

Just like #TheSocialDilemma film on Netflix it serves to make people directly aware of how social media might impact their personal life.

#socialcooling #surveillancecapitalism #socialmedia #humanetechnology #humanedesign #humanetechnow

(Thanks to @tobi for providing the link)

Kan man lese ebøker på Kindle uten å kjøpe dem via Amazon? Jeg har skrevet litt om Calibre, DRM og å bruke en Kindle som om det var et verktøy, ikke en del av Amazons plan for verdensherredømme. bearstrong.net/tech/2020/10/ki

Og fra landsmøtet i Ap i 1969 (s135-6):

1) Interessant at han tydelig sier han vil bort fra økonomisk vekst som ensidig mål. Han er vel ikke den eneste på sekstitallet som gjorde det (mener Kennedy (som Steen hadde møtt) var innom det en gang). Lurer alltid på hvor dypt disse utsagnene stikkee, og hva slags forståelse av vekst som egentlig ligger bak (det ser jo ikke ut til å være kobla til noen mer helhetlig vekst/kapitalismekritikk (eller - motstand)).

2) Litt gøy å se insisteringa på å bruke sosialismebegrepet misvisende - det med grensedrsgninga mellom sosialister og ssoialdemokrater har jo blitt ei greie igjen nå, særlig i usa/uk

Show thread

Fra Lahlum sin Reiulf Steen-biografi. Fiffig hvordan dette blir presentert som et tiltak for klassesamarbeid på sekstitallet, mens omtrent samme ide blir presentert som et ledd i en konfliktbasert (sosialistisk) strategi nå om dagen

Togferieboka har endelig kommet til den hyggelige "åpne manuset på nytt etter en måned og oppdage at dette blir jeg faktisk glad av å lese"-fasen. Utgivelse blir kanskje i januar, men det er alltids lov å notere seg for en signert forhåndsbestilling.

Giganten, av Aage Storm Borchgrevink, 2019.

Overblikk over Statoils historie fra et uavhengig ståsted. Dette er på den ene siden en god og lettlest bok om et interessant emne. På den andre siden er det en del jeg savner her. Historien er fortalt som en serie med fortellinger om viktige hendelser i Statoils historie, typisk med noen viktige beslutningsdeltagere som gjør noe spennende. Det fungerer og gjør det lett å engasjere seg i boka, men det er bare veldig mye av det, og det blir lite plass til overblikk. Jeg blir nysgjerrig på hva som skjer innimellom disse fortellingene og på en del "kjedelige" strukturelle ting som: Hvordan så Statoil-konsernet egentlig ut på 1980-tallet, 1990-tallet osv? Hva er det de helt konkret _gjør_ når de er tilstede i et norsk eller utenlandsk oljefelt hvor det er en eller annen fordeling av eierskap og oppgaver med andre selskaper? Hvordan ser jobbhverdagen ut i ulike deler av konsernet, og hvordan har dette endret seg over tid? Det er mye spennende om dette i starten av boka. Vi får høre om arbeidsforholdene på oljeplattformene i en periode hvor de fremdeles var ganske kaotiske og usikre. Men etterhvert blir dette mer en fortelling om store menn som har en prat om noe, og vi får bare mer tilfeldige glimt av det store bildet.

På samme måte blir det ganske ullent om Statoils posisjon i mediene og politikken, bortsett fra når dette direkte berører fortellingene boka fokuserer på. Det er jo dette som er ekstra interessant med Statoil: Nettverkene de har bygget. Rollen deres som premissleverandør for oljedebatten. Igjen hører vi mest om sånt i starten av boka, hvor Arve Johnsen er hovedpersonen og Statoil var mer et politisk kontroversielt Ap-prosjekt.

Dette er sikkert boka du skal lese for en oppdatert historie om Statoil. En stor styrke er at den er uavhengig og dermed kan kritisere Statoil, noe du på ingen måte kan ta for gitt med et selskap som har så tette bånd til mediene. Jeg skulle likevel ønske den var bedre. Alt bør ikke fortelles i form av et spennende narrativ med mektige menn som krangler og tar beslutninger.

Jeg har blitt tipset om at den neste boka å lese av Iris Murdoch da er The Sacred and Profane Love Machine. twitter.com/supercamilla/statu

Show thread

The Black Prince av Iris Murdoch, 1973.

Forfatter med stort selvbilde har usunt forhold til menneskene rundt seg. Det var en morsom tilfeldighet at jeg leste denne like etter Marta Breens Om muser og menn (bokgruven.no/@bjornstark/10475). Temaene overlapper: To av karakterene her er kulturmenn med et problematisk forhold til kvinner. Fortelleren forakter de middelaldrende kvinnene i hans liv, og forelsker seg i stedet i en alt for ung kvinne som er på leting etter en mentor.

Fortellingen begynner som en farse. Fortelleren, en eldre forfatter som tar kallet sitt så seriøst at han bare har skrevet noen få bøker, står klar til å forlate byen for å skrive sitt neste mesterverk i ensomhet, når en rekke irriterende personer trenger seg på og distraherer ham. Eks-konas bror, eks-kona, en forfattervenn som skriver middelmådige bestselgere, søsteren, osv. Hele tiden nye personer og problemer. Uansett hva han gjør for å slippe unna, graver han seg bare dypere ned i forviklinger og konflikter han føler seg høyt hevet over.

Underveis skjønner man at fortelleren ikke er til å stole på. Han fremstiller seg selv som et geni og de andre karakterene som patetiske og plagsomme, men mellom linjene ser vi en mann som sliter med å ha normale relasjoner til menneskene i sitt liv og er i ferd med å miste kontakt med virkeligheten. Han forholder seg til ideen om at han er en stor kunstner omtrent slik en religiøs fanatiker forholder seg til Gud: Det er den ene sanne tingen alt annet ses i lys av. Det endelige bruddet med virkeligheten skjer når han forelsker seg i forfattervennens datter og innbiller seg at dette er kjærlighet på et nærmest kosmisk plan, et møte mellom sjelevenner som er like perfekt og intenst som hans eget litterære geni. Fortelleren forsvinner inn i galskapen mens han lar menneskene rundt seg gå til grunne. Samtidig legger han frem sin egen sak så godt at man nesten kan velge å tro ham helt til det siste.

Mot slutten slipper de andre karakterene til orde og sår ytterligere tvil om fortellerens fremstilling. Hva som egentlig har skjedd forblir uklart. Fortellingen kan leses forsiktig kritisk, altså at hendelsene skjedde men har blitt fordreid, eller den kan leses som rent oppspinn.

Dette er uansett noe av det mest fornøyelige jeg har lest på lenge. Fortelleren er altså svært selvhøytidelig, og legger stadig vekk ut på utlegninger om Kunsten og Sannheten, men dette er likevel en konsis og skarpt skrevet roman som jeg slet med å legge fra meg.

the grrm thing, racism, problematic faves (1/x) 

GRRM doubled down on downplaying Campbell’s white supremacist, because of course he did, with a subtweety blog post where, almost comically, he quotes Gandhi of all people about honouring the good things dead people did. cause editing some gatekeepey sci-fi mag outweights being an outright nazi apparently.

I don’t know why this bothers me so much. it’s not like it’s my first problematic fave…

Artig. Hadde ikke lest Isaac Asimovs brutale kritikk av George Orwell og 1984 før:

"Almost every one of the few individuals we meet in 1984 has, as his job, the rapid rewriting of the past, the readjustment of statistics, the overhauling of newspapers - as though anyone is going to take the trouble to pay attention to the past anyway.
This Orwellian preoccupation with the minutiae of 'historical proof' is
typical of the political sectarian who is always quoting what has been said and done in the past to prove a point to someone on the other side who is always quoting something to the opposite effect that has been said and done.
As any politician knows, no evidence of any kind is ever required. It isonly necessary to make a statement - any statement - forcefully enough to have an audience believe it. No one will check the lie against the facts,
and, if they do, they will disbelieve the facts."

newworker.org/ncptrory/1984.ht

Jeg fortsetter å plugge hull i min allmenndannelse. Denne gang er Fahrenheit 451 fortært. At Bradbury allerede i 1953 forutser dagens medieteknologi og dets problematiske sider er forbløffende! Boken blir faktisk bare mer aktuell for hvert år! Forhåpentlig med unntak av hans (tidstypiske?) frykt for atomkrig...

@erich Den er det lenge siden jeg har lest, har glemt mye. I 1953 var vel mange redde for TV'en. Jeg tror det var i lys av det jeg leste den sist, kanskje på slutten av 1990-tallet, før nettet hadde tatt av ordentlig. Hvordan treffer den netteknologien synes du?

@bjornstark Fantastisk! Jeg skriver kun navn, år og by der boken ble anskaffet, og låner og bytter velvillig. Håpet er at det kan bli lister med eiere som fyller hele sider etterhvert. Lettere inspirert av backpacking-doktrine fra tidlig totusentall, som henger ved.

@slaeg Jepp! I blant når jeg har hatt med bøker på reise har jeg notert byene jeg kommer til i margen der jeg er i boka.

Hvis du har en lesekiosk der du bor er det en fin måte å sende bøker videre på reisen: foreningenles.no/oversikt-over

Om muser og menn av Marta Breen, 2019.
Om kulturmenn, skjevheter og usynlige kvinner i kunsthistorien. Debatten om kvinner i kulturlivet blir veldig slitsom i mediene, fordi det er så mange taleføre personer som føler seg berørt og tråkket på. Alle skal si sitt, inkludert voldtektsforbryterne. Derfor ble jeg veldig glad av å lese denne, som går gjennom hele temaet på en ryddig og grundig måte. "Kulturmannen" deler av boka handler om er altså den innflytelsesrike mannlige kunstneren/døråpneren som bare leser menn, bare skryter av menn, bare anerkjenner menn som likeverdige, og enten ikke ser kvinnene rundt seg eller ser dem gjennom seksuelle briller. Det handler ikke nødvendigvis om at de begår overgrep, selv om noen gjør det. Det handler heller ikke egentlig om det umoralske ved å være en kynisk rundbrenner, men om at det er kvinnene i miljøet rundt seg de gjør bruk av. Dermed stenger man dem ute fra den typen nettverk og påvirkning mannlige kunstnere nyter godt av. De brukes og kastes, eller ender opp som usynlige tjenere i den store mannens hjem.

Breen skriver også om andre skjevheter i kulturlivet, helt grunnleggende ting som tilgang på tid og ro og et sted å jobbe for seg selv. Dette påvirker ikke minst hvordan vi tenker på kunsthistorien. Dette er en sånn ting jeg vet abstrakt, at fraværet av store kvinner i kunsthistorien handler om helt praktiske ting alle trenger for å være kreative - tid, ro, plass, respekt, tillatelse. Det er likevel noe annet å få servert så mange konkrete eksempler på de som ble stengt ute, og også å se hvordan de få som lyktes faktisk fikk det til. Det å se det usynlige på denne måten er ikke en bryter man skrur på en gang for alle, men en konstant kamp mot enkle fortellinger. Jeg prøver å bli flinkere på dette selv, og selv om det er vanskelig å se det usynlige, gjør dette også historien mer spennende. Det er på en måte dette som _er_ historie som fag, et kontinuerlig prosjekt for å revurdere det vi trodde vi visste.

Jeg kjenner meg igjen i det Breen skriver om de praktiske forutsetningene for å være kreativ. Det er jo allmenngyldig dette. Å skrive bok handler ikke om å være et Stort Geni, men om å få til x, y, z i hverdagen, innimellom annen jobb og pengekrav og skrikende barn. Også menn stenges ut av kulturlivet på samme måte. Du rekker aldri å bli flink til noe hvis du måtte jobbe i stedet for å øve, og det hjelper ikke å være flink hvis du av ulike grunner ikke blir tatt på alvor av døråpnerne. Det er mange skjevheter å ta tak i her. At dette skulle handle om at noen "er" genier og andre ikke, er bare noe de vellykkete sier for å begrunne sin egen suksess. Slik er det ofte med feministiske ideer, har jeg oppdaget: De bidrar til å sette _alle_ fri.

Boka er god og kort og en sterk anbefaling til alle som har en relasjon til kulturlivet eller er interessert i kunsthistorie.

Jeg har aldri løftet en finger for å sette meg inn i hva Min kamp handler om, men inntrykket jeg sitter igjen med fra tilfeldige omtaler andre steder er at det er en slags Peep Show i romanform, med Knausgård som Mark?

Vernon Subutex 2 av Virginie Despentes, 2015.
Hjemløs ex-plateselger blir guru for en gjeng 50-åringer. Ser fortsatt serien i blant beskrives som at den handler om samtidens Frankrike og Paris, når den vel egentlig er en satire over generasjonen som var i tjueårene på 1990-tallet, og nå sliter med å finne en plass i nåtiden som stemmer overens med selvbildet deres. Sånn sett treffer den like godt her som i Frankrike, selv om det politiske landskapet er annerledes. 40 til 60 er jo til enhver tid den ufrivillig morsomste generasjonen, (og jeg sier det som en som nylig har havnet i denne gruppen).

Beskrivelsen av et samtidsoppgjør passer likevel kanskje bedre på denne enn på den første boka. Og her fremstår flere av karakterene mer sympatiske. I bok 1 faller alt sammen, her bygger man noe nytt opp i stedet: En slags kult bygget opp rundt en hjemløs ex-plateselger med god musikksmak, som prøver å rive seg løs fra blindsporet de har endt opp i. Sånn sett er boka mer fantasi enn den første: Virkelighetens Subutex-gjeng stifter ikke kollektiv på Korsika, de dyrker bitterheten sin på Facebook.

Uansett er det en god oppfølger, jeg liker den bedre enn bok 1. Det som virkelig bærer disse bøkene er de skiftende perspektivene, som får fram kontrasten mellom hvordan karakterene ser på seg selv og hvor patetisk de ofte fremstår for de andre. Jeg er usikker på hvor Despentes vil med den konstruktive retningen fortellingen tar. Bygger hun opp mot en slags frelsesfortelling for en ødelagt generasjon, eller er kulten på vei mot en enda mer spektakulær kollaps i bok 3?

Show thread

@harald Ja det er lurt å lære seg å legge bort bøker hvis man vil bevare gleden ved å lese dem. Jeg ga denne en ekstra sjanse fordi jeg vet at det kan være vanskelig å komme inn i denne typen romaner, men så får man ofte noe igjen for innsatsen.

Idioten av Fjodor Dostojevskij. Ga opp halvveis i denne. Har lest så lite i det siste pga all skrivingen at jeg tenkte at nå som jeg har mer tid kan jeg prøve meg på en av de tykke uleste klassikerne i hylla. Og det er ikke det at boka er for tung, akkurat. 1800-tallsklassikere er ofte litt omstendelige, og russiske romaner kan være enda vanskeligere å få oversikt over fordi man veksler mellom ulike navn ut fra kontekst. Plutselig dukker det opp fem nye personer, begge med to skrivemåter av navnet. Men sånt handler mest om å være tålmodig.

Problemet her er at handlingen er så rar og vanskelig å få grep om, og i den grad jeg forstår hva som skjer, bryr jeg ikke noe særlig om det. Hovedpersonen er en slags antikarakter, han gjør veldig lite av seg og sitter der mest og lytter engstelig til andres samtaler. Ellers er det noe giftemål og statuskamp og pengesaker som er på gang her, ingenting av det egentlig særlig interessant. Det som er interessant ligger mer og ulmer under overflaten og kommer til syne gjennom at karakterene plutselig gjør underlige, tilsynelatende irrasjonelle ting. Men enten utføres dette på en måte som er for subtil for meg, eller så er ikke dette veldig bra gjennomført. Gjetter det første. Uansett fikk jeg mer ut av Kjellermennesket og Brødrene Karamazov.

#litteratur Eg har akkurat lese ferdig "Elefantpassernes barn" av Peter Høeg. Etter å ha lese dei fleste bøkene av denne forfattaren må eg seia at det er dei barokke overdrivingane hans som tek meg. Det er setningane hans. Hjå Murakami er det forteljinga, hjå Høeg er det setningane, som er smidde og utskorne til det perfekte.

Boka var ein einaste fest, og det gjer meg glad at Høeg skreiv ei bok der han hadde det moro - i motsetnad til andre, gispande gode bøker, td. De få utvalgte. Les Høeg.

Show more
Bokgruven

Et sted for folk som liker å lese og snakke om bøker.