Vi var i Sovjet, av Lise Lindbæk m.fl. 1951.
Skuffende forsvarsskrift for Sovjetunionen. Skuffende først fordi jeg hadde håpet på noe som lignet mer på en reiseskildring. Lindbæk og resten av bokas forfattere besøkte Sovjetunionen som en delegasjon fra Norge, og jeg så for meg at det ville vært gøy å høre hva de så eller trodde at de så. Det er litt sånt her, men det meste av boka er mer en beskrivelse av ulike aspekter av sovjetsystemet på et mer teoretisk nivå. Utdanning, arbeidsliv, osv. Kjedelig og tvilsomt.

Og skuffende fordi apologetikken er så klønete. Lindbæk lover i starten at målet ikke er å skjønnmale Sovjet, og det stemmer i og for seg. De beskriver det ikke som et paradis. Og hun insisterer på at bare halvparten av delegasjonen er kommunister, og alle er i stand til å tenke selv. Men de må likevel forsvare eller unnskylde alt mulig. Det er ikke tvil om at Sovjet på noen punkter hadde mer å skryte av enn folk i Vesten var villig til å innrømme dem under Den kalde krigen. En ærligere bok ville holdt seg til å løfte fram sånne punkter. Et sted forklarer de hvordan det sovjetiske barnehagetilbudet gjør det mulig for begge foreldrene å være i jobb, og forsvarer dette mot norske kritikere som mener at moren bør holde seg hjemme. Ganske artig med tanke på at Norge i dag har det samme idealet om full barnehagedekning og begge foreldre i jobb. Og hun har selvfølgelig rett i at Sovjetunionen gjorde en formidabel krigsinnsats mot Tyskland, og at det er imponerende å bygge et utdannet industrisamfunn nesten fra bunnen av på noen tiår. Sånn hvis man ser bort fra de enorme forbrytelsene og feilgrepene.

Men nei, her skal _alt_ unnskyldes, inkludert fangeleirene og Lysenko. Og i stedet for å bare fortelle hva de ser, skal de hamre det inn med sidevis med tvilsomme tall. Jeg synes faktisk det er greit at de litt ukritisk formidler det de blir fortalt av folkene de møter. (På denne fabrikken er _alle_ stakhanovarbeidere! Vi bare _elsker_ kollektivbruket vår, men hø hø selvfølgelig er ikke alle i Sovjet like velstående som oss.) Sånn må det jo bli når du reiser på delegasjon til et diktatur. Det er den evinnelige teorien og tallene jeg går lei av.

Dette slår meg som en grunnleggende uærlig bok. Først og fremst tror jeg forfatterne lyver for seg selv.

Forøvrig ser Lindbæk ut til å ha vært en interessant person: nbl.snl.no/Lise_Lindb%C3%A6k

På reise i Norge - fra Christiania til Vadsø i 1854-55, av Frederick Metcalfe.
Reiseskildring fra en britisk prest som dro på flere lange besøk til Norge gjennom livet. I denne er hovedvekten på Nord-Norge, hvor Metcalfe reiser tilfeldig rundt i Troms og Finnmark for å finne gode lakseelver. Han ser ut til å ha snakke godt norsk, og boka er derfor full av artige og ofte syrlige observasjoner om folkene og stedene han besøker. Spesielt den norske maten får gjennomgå hardt. Det går mye i grøt, melk, flatbrød, grøt og grøt. Når nordmenn spiser grøt, forklarer han, fyller de først skjeen med grøt, og så dypper de den i en bolle med melk. Annen mat er vanskelig å få tak i. Han forteller om en gård han overnattet på som stadig forsynte ham med ferske egg, noe han selvfølgelig satt pris på. Da han så reiste videre og overnattet et annet sted fikk han vite at de var tomme for egg der fordi en gæren engelskmann hadde spist opp alt i området.

Folkene er han mer positiv til, men han har fordommer mot samer og kvener. I Finnmark finner han russere som muligens sonderer terrenget for en framtidig overtagelse, og folk som er lei av at makta i Oslo ikke bryr seg om hva som foregår der.

Britene oppfant moderne turisme, og boka kan best klassifiseres i sjangeren "hei jeg har oppdaget en skjult perle som er nesten fri for turister og nå håper jeg endelig dere ikke alle kommer hit dere også". Favorittavsnittet mitt er der hvor han beskriver en oppfinnelse han tydeligvis aldri har hørt om før, og ikke forventer at leserne vet hva er: Ski. Se bilde to.

Transasia av Max Reisch, 1939.

To østerrikere kjører med bil fra Palestina til Shanghai via Irak, Iran, Afghanistan, India og Burma i 1935 og 1936, delvis gjennom strekninger hvor det ikke finnes vei og de må få hjelp til å bære bilen. Denne reiseberetningen er mest et bilde av de europeiske kolonimaktenes siste gullalder. Reisch ser Asia gjennom nettverkene europeere har bygget der. Han overnatter hos oljeselskaper, misjonærer og europeiske myndighetspersoner, som alle mottar ham med åpne armer fordi han er en av dem. Om de er engelskmenn, italienere, franskmenn eller østerrikere som ham selv har ingenting å si. Hos dem får han tips om veien videre og får servert ekte europeisk mat. Utrolig nok setter han ikke pris på den lokale maten et eneste av stedene han besøker.

Rasismen han betrakter lokalbefolkningen med er av en type som jeg tror ikke finnes lenger: Selvsikker, ubevisst og vennlig nedlatende. Det finnes ingen annen måte å se ting på enn at europeerne bringer sivilisasjonens lys til verden. Det finnes ingen som utfordrer europeisk makt. Dermed får man en rasisme fri for den aggresjonen og mindreverdighetsfølelsen som må følge med i dag. Med tanke på når boka ble gitt ut (1939, 1944 i Norge) lurer jeg også selvfølgelig på om Max var en nazi. Det er et par avsnitt hvor han stiller seg uforstående til noen som har hørt at det skjer noe fælt i Europa. Og han kjempet såvidt jeg kan se i Andre verdenskrig. Men jeg tror svaret heller er at han står for et europeisk syn på verden som har mer å gjøre med de britiske og franske prosjektene enn det tyske. Og da den "upolitiske" utgaven av dette: Andre har allerede bygget imperiet for ham, og nå står han fritt til å reise på ekspedisjoner for å utforske det. Boka er også en hyllest til bilen som framtidens transportmiddel. Snart, lover han, vil gode motorveier binde Asia sammen og gjenåpne de gamle handelsrutene i moderne form.

When Christians First Met Muslims, av Michael Philip Penn, 2015.
Skumleste denne på besøk hos faren min i helgen. Det er en samling tekster fra 600-tallet oversatt fra gammelsyrisk hvor kristne som bor i områder som nettopp har blitt erobret omtaler islam. Det kan høres veldig spennende ut, og det er det egentlig også, men ikke på den måten man skulle tro. Det som slår meg mest her er hvor lite forfatterne forholder seg til islam som en religion. Man snakker om det mer som en blanding av militær svøpe og tilfeldig hedenskap. Detaljene er uinteressante. Flere av tekstene er apokalypser, or der fremstår muslimene kun som enda en av Guds mange måter å straffe verden på nå i endetiden. De omtales ikke en gang som muslimer, iallfall ikke så langt jeg kom (slutten av 600-tallet), det er ingen religiøse detaljer her, og det er bare såvidt de har fått med seg navnet Muhammed. Null interesse for religionen som driver disse hvem-de-nå-enn-er. Med andre ord, selv to generasjoner etter erobringen har de ikke justert på premissene de forstår verden med. Fra vårt perspektiv lever disse menneskene nå i "den muslimske verden". Men de har ikke oppdaget det selv ennå. Og det har jo litt med at dette først var en politisk og militær hendelse, og at flertallet av befolkningen fortsatte å være kristne i mange århundrer etterpå. Men perspektivet er likevel slående. For meg er det veldig interessant å se sånne ting, hvor verden har endret seg radikalt men folk fortsatt insisterer på å se den gjennom de brillene som fungerte for femti år siden. Dette er like relevant for vår egen tid, ikke minst for de virkelig store ideene som er så selvsagt at vi nesten ikke legger merke til dem en gang, så som alt som har med å gjøre med det økonomiske systemet vårt, det politiske systemet, økologi, og forholdet mellom Vesten og resten av verden.

Til fots til Bergen anno 1821, av Christopher Hansteen, 1859.
Hansteen var fysiker og astronom og ansvarlig for den norske almanakken i 50 år. (Også far til feministen Aasta Hansteen). Her forteller han om da han gikk fra Christiania til Bergen for å gjøre astronomiske beregninger. Det fantes ikke vei, og noen steder måtte man utføre dramatiske opp- og nedstigninger over fjellet, så som reisende med tung bagasje full av måleutstyr var man avhengig av hjelp fra folka man traff underveis. Dette er ikke stor reiselitteratur men det jeg liker best er at den er skrevet på et tidspunkt hvor bildet av Den Norske Naturen ikke har festet seg helt ennå. Hansteen er for eksempel lite imponert over Hardangervidda. Han sammenligner den med en ørken. Folka er ikke mye å skryte av heller. De er fattige, med urovekkende tradisjoner og dårlig mat. Et sted har han fått lov til å overnatte på gulvet til en fattig familie men blir så nervøs av naboguttenes bråkete frieribesøk at han insisterer på å gå videre midt på natta. Det gjør godt å komme ned til sivilisasjonen igjen. Det er også en artig fortelling her om den gangen han befant seg i København i 1814 og snek seg hjem til Norge forbi blokkadene.

Folket på Innhaug, av Anne Karin Elstad, 1976.
Bonderoman om hardt arbeid, bra død, skam og andre trøndertradisjoner på begynnelsen av 1800-tallet. Dette er en sjanger jeg ikke har lest så mye av. Jeg ser alltid for meg, hvor mye kan det skje på en gård liksom? Og hvis de skal være tro mot virkeligheten, må slike romaner ha mye til felles. Men det er noe med at de beste forfatterne utfolder seg innenfor strenge rammer, og skaper noe unikt der ingen skulle tru at osv. I fjord leste jeg Medmenneske av Olav Duun, som var god, men de bitre personkonfliktene i den var så gjenkjennelige at det nesten ble for lett å sette meg inn i det. Elstad får frem bedre hvor fremmed verdenen hun skriver om er. Handlingen balanserer mellom det som kulturelle endringer har gjort ugjenkjennelig og det som er evig og allment. Ofte på en og samme tid, som når vi ser hvordan gjerningsmannen og offeret tenker om en voldtekt. Aggresjonen og skammen er evig, men den kulturelle konteksten de bruker for å forstå hendelsen er fjern. Dette er en trist men fin bok. Fant den på et loppemarked i fjor, og hvis jeg snubler over oppfølgeren en dag plukker jeg nok opp den også.

Her er noen av bøkene jeg fant på Deichman-loppemarkedet i går. Halvparten gamle reiseskildringer, som sikkert er den beste sjangeren å finne på loppemarkeder. Gamle fagbøker er utdaterte, gamle reiseskildringer blir bare bedre med årene.

Show thread

Det var kø for å komme til køen inn på loppemarkedet på Deichmanske bibliotek i Oslo i dag. God stemning i køen og et fint farvel med det gamle bygget.

Det store puslespillet av Hans Johan Sagrusten, 2014/19.
Lettfattet om bibelmanuskriptene som har overlevd til vår tid. Hvor og når de kommer fra, og hvordan forskere bruker dem for å gjenskape originalteksten. Fikk denne i julegave fra en som kjenner meg godt nok til å vite at jeg synes bibelhistorie er spennende, men var usikker på om jeg kanskje visste alt dette fra før. Det gjorde jeg ikke, det jeg har lest har handlet mer om innholdet. Denne fokuserer på manuskriptene som fysiske objekter, hvordan de har overlevd og blitt funnet, og hva de forteller oss om selve teksten. Boka har en kristen forfatter, uten at det gjør noe som helst. I bibelforskningen er det bred enighet mellom kristne og ikke-kristne forskere om ganske mye, så som at manuskriptene gir oss et godt bilde av hvordan nytestamentet så ut opprinnelig. Det er mange små forskjeller i manuskriptene, men de er enige om så mye så langt tilbake i tid at det neppe har skjedd store endringer siden de ble skrevet. Slutten av markusevangeliet og "la den som er uten synd kaste den første stein"-fortellingen er blant de få store unntakene. Dette er uansett en fin bok. Går ikke i dybden på noe, men formidler en nerdete entusiasme for faget som smitter.

Gå inn i din tid: Thomas Hylland Eriksen i samtale med Dag Herbjørnsrud, 2019.

En løs prat om Norge, verden, og alt Hylland Eriksen har ment noe om, tiår for tiår fra 1980-tallet til i dag. Jeg var en fan av THE på 1990-tallet, og uenig på 2000-tallet. I dag tenker jeg at han er smartere og mer nyansert enn nesten alle som har kritiserte ham, men samtidig har store svakheter. Noe av det er guruproblemet alle som synser bredt lider av: At viljen til å mene strekker seg lenger enn evnen, og siden THE kan eksepsjonelt mye, blir problemet ekstra synlig i hans tilfelle. Men hvem vil kaste den første steinen der, liksom?

Men det er også noe annet som skurrer, en følelse av at det å gå inn i vår tid er nettopp det han sliter litt med å gjøre her. Problemet forsterkes av Herbjørnsrud, som jeg oppfatter som lettvint og veldig på hugget, som en utgave av THE som fortsatt har noe å bevise, selv om han også er smartere enn mange av kritikerne sine. Han tar mye plass i boka, og det fungerer ikke så bra. Kanskje er det et generasjonsproblem, at de begge er fra noenlunde samme generasjon, og sammen ikke klarer å rive seg ut av blindsonene dette fører til? Jeg tror en intervjuer fra en yngre generasjon, med flere kritiske spørsmål og mindre behov for å ta opp plass, ville fått mer ut av THE. For du skal aldri undervurdere denne fyren.

Vernon Subutex 1 av Virginie Despentes, 2015.
En tidligere platebutikkeier hopper fra sofa til sofa blant gamle venner for å unngå hjemløsheten. Perspektivet skifter fra vert til vert og gir oss en serie brutale karakterskisser av personer som stort sett befinner seg i de nedre lag av kulturlivet i Paris. Gyldendal beskriver dette som et portrett av samtidens Frankrike, men det er egentlig ikke riktig. Nesten alle karakterne her er personer som hadde sine beste år på 1990-tallet, eller iallfall tilhører den generasjonen. Siden har det for det meste gått nedover for dem. Satiren er altså rettet mot forfatterens egen generasjon, folk som har kommet til den alderen (50 til 60) hvor avstanden mellom selvbilde og hva man faktisk har fått til er på sitt morsomste. Det oppleves ekte. Når hun blant flytter perspektivet til unge karakterer, blir skissene mer stereotype, som om de er sett gjennom mediedekningen av ting hun ikke har vært med på selv. Men de er det heldigvis ikke så mange av.

Hundreåringen som klatret ut gjennom vinduet og forsvant, av Jonas Jonasson, 2009.
Hundreåring er på rømmen fra politi og gangstere, mens vi får tilbakeblikk til det begivenhetsrike livet han har hatt. Denne ble for søt og sentimental for meg, så jeg kom ikke så langt. Det er noe barnebokaktig over hvordan han flyter gjennom handlingen, og ikke på en god måte. Gangsterne er Home Alone-forbrytere. Hovedpersonen er en mindre interessant Forrest Gump som snubler inn og ut av den spanske borgerkrigen uten at det er morsomt eller viktig eller noe som helst, bare "ja den borgerkrigen du vet? Han var der også". Og hvis jeg skal gjette, blir det vel noe tapt kjærlighet og en avslutning som binder ting sammen på en måte som får deg til å gråte litt e.l. Det er veldig Sentimental Amerikansk Nittitallsfilm dette. Iallfall så langt jeg kom.

Money and Government: Unsettled Issues in Macroeconomics, av Robert Skidelsky, 2018.
Klargjørende økonomihistorie med vekt på vekslende teorier om hva penger er og hvilke virkemidler staten bør bruke for å påvirke økonomien. Bygger opp mot en kritikk av dereguleringen som ga oss finanskrisen og av austerity-politikken i årene etter. Forfatteren anbefaler heller å bygge videre på arven etter Keynes, men dette er langt fra en ensidig bok. Skidelsky legger mye innsats i å forklare ideer fra alle sider av pengedebattene gjennom to hundre år. I stedet for en fortelling om De Som Har Rett mot De Som Tar Feil blir det en nyansert fortelling om økonomer som prøver å finne en måte å fange den kaotiske økonomien i teorier som gjør den politisk håndterbar, hvor avstanden mellom de ulike sidene i blant er mindre enn man skulle tro. Han prøver å definere feilene som fører til krise mer presist enn å legge skylda på en "side" eller et helt system. F.eks. uenigheten om hvorvidt penger er en abstraksjon som tilslører den ekte økonomien, eller også en viktig faktor i den. Eller ideen om at en stats økonomi bør behandles på samme måte som en husholdningsøkonomi.

Mye av dette ligger på et nivå akkurat over det jeg forstår. Verdien for meg her er ikke at jeg vil ta stilling til konkrete teorier og forslag, men at boka tegner et kart over landskapet makroøkonomiske ideer foregår i. Altså et kart som ikke bare gjør bruk av én retning innen økonomien. For meg er det klart at det er mye både råttent og bra i det økonomiske systemet vi har bygget opp, men at mye av det råtne går så dypt at det ikke kan løses med små justeringer innenfor systemets premisser. Det trengs en vilje til å lete etter nye perspektiver. Dette er ett sted å begynne. (Et annet sted er kanskje økologisk økonomi.)

Les også David Graebers essay om boka: nybooks.com/articles/2019/12/0

The Female Man av Joanna Russ, 1975.
Russ var en radikalfeminist og science fiction-forfatter og kritiker. Plukket opp denne brukt fordi jeg nettopp hadde lest We Who Are About To... som er en knyttneve av en "overlevende strandet på øde planet men haha de dør alle sammen for selvsagt gjør de det"-fortelling. Denne er en eksperimentell kaleidoskopisk satire hvor fortellerstemmene, kvinner fra ulike parallelle virkeligheter eller tidsperioder, glir over i hverandre. Jeg likte den, men kom bare halvveis. Limet i utgaven jeg hadde kjøpt var dårlig, sider begynte å falle ut, og plutselig hadde babyen revet den i stykker og plassert mange av sidene et sted det er vanskelig å få tak i dem. Og jeg likte den ikke så mye at jeg vil legge ned den innsatsen for å komme videre.

Så boka jeg egentlig vil anbefale er We Who Are About To... Det er en fortelling som gjør seg unna med Robinson-klisjeene i starten bare for å gjøre narr av dem, og så går mesteparten av boka med på at den siste overlevende blir gal.

..og er ikke denne en forløper til memeformatet "ta et eksisterende bilde og sett dine egne metaforiske merkelapper på det"?

Show thread

: De store verdensproblemer, av Emil Åhren, 1925.
Dette er en kristen endetidsbok som er sterkt preget av Første verdenskrig. Verden har kollapset, og fredshåpet ligger ikke i verdslig politikk, men i Jesus. Det som gjør denne boka ekstra gøy er hvor forseggjort det grafiske er, med illustrasjoner på nesten hver side som hamrer inn poengene i gammeldags pamflettstil. Og tittelen! Tenk å våge å skrive en bok om de store verdensproblemer.

More from Less av Andrew McAfee, 2019
Begynte på denne etter anbefaling fra en mer optimistisk kollega. Argumenterer for at verden blir stadig flinkere til å bruke ressurser effektivt, så vekst og kapitalisme står ikke i konflikt med bærekraft. Det er mye rart med den tredjedelen/halvparten jeg orket å lese. Overfladisk hurtiggjennomgang av ulike teorier som har advart mot overforbruk av ressurser, som f.eks. oppsummerer Malthus og Jevons og Club of Rome, og så hopper rett fram til at de tok feil, i stedet for den mer interessante lærdommen: At modellene kan være riktige men at andre faktorer har reddet oss, så det interessante spørsmålet er om de vil fortsette å gjøre det. Malthus er lett å forklare, så da gjør han det, men han går ikke inn i de mer kompliserte ressursteoriene. Jeg skjønner ikke at man kan være interessert i temaet uten å mene at det er verdt å bruke plass på dette, selv om det bare er for å avvise teorien. Jeg holder på med en god bok om økonomi nå som har et klart standpunkt, men som samtidig tar ideene den kritiserer på alvor, og forklarer dem grundig. Det er en seriøs bok, dette er mer "kjapp bok som gjør deg glad" fra Fremskrittskirken.

Jeg kom aldri til slutten, så det kan hende jeg har oversett noe bra, men hvis denne tråden fra Jason Hickel stemmer har han begått en stor tabbe ved å ikke inkludere outsourcet ressursforbruk. Jeg hadde en mistanke om det, men jeg antok egentlig at han selvsagt ville si noe om dette senere i boka.
twitter.com/jasonhickel/status

Epp av Axel Jensen, 1965.
I en boligblokk i en modernistisk dystopi forteller en pensjonist om hvor mye han avskyr naboene sine. Det tok meg et par forsøk å komme inn i denne. Fortellerstemmen er smålig og vimsete, og henger seg opp i meningsløse detaljer. Det som gjør dette gradvis morsommere er at det ikke går noe sted. Ingenting viktig skjer fra start til slutt. I blant snubler fortelleren seg til å si noe interessant om det gjennombyråkratiske samfunnet han lever i - byene er tydeligvis tegnet etter Le Corbusiers prinsipper, og lengden på navnet ditt justeres for å vise hvor mye status du har - men han kommer seg kjapt tilbake til det som virkelig opptar ham: At naboen ikke liker hundemønsteret på tapeten hans. Boblende og uforutsigbart tøys som gir meg lyst til å lese mer av Jensen og kanskje også biografien @hogrim anbefalte.

Show more
Bokgruven

Et sted for folk som liker å lese og snakke om bøker.