Gå inn i din tid: Thomas Hylland Eriksen i samtale med Dag Herbjørnsrud, 2019.

En løs prat om Norge, verden, og alt Hylland Eriksen har ment noe om, tiår for tiår fra 1980-tallet til i dag. Jeg var en fan av THE på 1990-tallet, og uenig på 2000-tallet. I dag tenker jeg at han er smartere og mer nyansert enn nesten alle som har kritiserte ham, men samtidig har store svakheter. Noe av det er guruproblemet alle som synser bredt lider av: At viljen til å mene strekker seg lenger enn evnen, og siden THE kan eksepsjonelt mye, blir problemet ekstra synlig i hans tilfelle. Men hvem vil kaste den første steinen der, liksom?

Men det er også noe annet som skurrer, en følelse av at det å gå inn i vår tid er nettopp det han sliter litt med å gjøre her. Problemet forsterkes av Herbjørnsrud, som jeg oppfatter som lettvint og veldig på hugget, som en utgave av THE som fortsatt har noe å bevise, selv om han også er smartere enn mange av kritikerne sine. Han tar mye plass i boka, og det fungerer ikke så bra. Kanskje er det et generasjonsproblem, at de begge er fra noenlunde samme generasjon, og sammen ikke klarer å rive seg ut av blindsonene dette fører til? Jeg tror en intervjuer fra en yngre generasjon, med flere kritiske spørsmål og mindre behov for å ta opp plass, ville fått mer ut av THE. For du skal aldri undervurdere denne fyren.

Vernon Subutex 1 av Virginie Despentes, 2015.
En tidligere platebutikkeier hopper fra sofa til sofa blant gamle venner for å unngå hjemløsheten. Perspektivet skifter fra vert til vert og gir oss en serie brutale karakterskisser av personer som stort sett befinner seg i de nedre lag av kulturlivet i Paris. Gyldendal beskriver dette som et portrett av samtidens Frankrike, men det er egentlig ikke riktig. Nesten alle karakterne her er personer som hadde sine beste år på 1990-tallet, eller iallfall tilhører den generasjonen. Siden har det for det meste gått nedover for dem. Satiren er altså rettet mot forfatterens egen generasjon, folk som har kommet til den alderen (50 til 60) hvor avstanden mellom selvbilde og hva man faktisk har fått til er på sitt morsomste. Det oppleves ekte. Når hun blant flytter perspektivet til unge karakterer, blir skissene mer stereotype, som om de er sett gjennom mediedekningen av ting hun ikke har vært med på selv. Men de er det heldigvis ikke så mange av.

Hundreåringen som klatret ut gjennom vinduet og forsvant, av Jonas Jonasson, 2009.
Hundreåring er på rømmen fra politi og gangstere, mens vi får tilbakeblikk til det begivenhetsrike livet han har hatt. Denne ble for søt og sentimental for meg, så jeg kom ikke så langt. Det er noe barnebokaktig over hvordan han flyter gjennom handlingen, og ikke på en god måte. Gangsterne er Home Alone-forbrytere. Hovedpersonen er en mindre interessant Forrest Gump som snubler inn og ut av den spanske borgerkrigen uten at det er morsomt eller viktig eller noe som helst, bare "ja den borgerkrigen du vet? Han var der også". Og hvis jeg skal gjette, blir det vel noe tapt kjærlighet og en avslutning som binder ting sammen på en måte som får deg til å gråte litt e.l. Det er veldig Sentimental Amerikansk Nittitallsfilm dette. Iallfall så langt jeg kom.

Money and Government: Unsettled Issues in Macroeconomics, av Robert Skidelsky, 2018.
Klargjørende økonomihistorie med vekt på vekslende teorier om hva penger er og hvilke virkemidler staten bør bruke for å påvirke økonomien. Bygger opp mot en kritikk av dereguleringen som ga oss finanskrisen og av austerity-politikken i årene etter. Forfatteren anbefaler heller å bygge videre på arven etter Keynes, men dette er langt fra en ensidig bok. Skidelsky legger mye innsats i å forklare ideer fra alle sider av pengedebattene gjennom to hundre år. I stedet for en fortelling om De Som Har Rett mot De Som Tar Feil blir det en nyansert fortelling om økonomer som prøver å finne en måte å fange den kaotiske økonomien i teorier som gjør den politisk håndterbar, hvor avstanden mellom de ulike sidene i blant er mindre enn man skulle tro. Han prøver å definere feilene som fører til krise mer presist enn å legge skylda på en "side" eller et helt system. F.eks. uenigheten om hvorvidt penger er en abstraksjon som tilslører den ekte økonomien, eller også en viktig faktor i den. Eller ideen om at en stats økonomi bør behandles på samme måte som en husholdningsøkonomi.

Mye av dette ligger på et nivå akkurat over det jeg forstår. Verdien for meg her er ikke at jeg vil ta stilling til konkrete teorier og forslag, men at boka tegner et kart over landskapet makroøkonomiske ideer foregår i. Altså et kart som ikke bare gjør bruk av én retning innen økonomien. For meg er det klart at det er mye både råttent og bra i det økonomiske systemet vi har bygget opp, men at mye av det råtne går så dypt at det ikke kan løses med små justeringer innenfor systemets premisser. Det trengs en vilje til å lete etter nye perspektiver. Dette er ett sted å begynne. (Et annet sted er kanskje økologisk økonomi.)

Les også David Graebers essay om boka: nybooks.com/articles/2019/12/0

The Female Man av Joanna Russ, 1975.
Russ var en radikalfeminist og science fiction-forfatter og kritiker. Plukket opp denne brukt fordi jeg nettopp hadde lest We Who Are About To... som er en knyttneve av en "overlevende strandet på øde planet men haha de dør alle sammen for selvsagt gjør de det"-fortelling. Denne er en eksperimentell kaleidoskopisk satire hvor fortellerstemmene, kvinner fra ulike parallelle virkeligheter eller tidsperioder, glir over i hverandre. Jeg likte den, men kom bare halvveis. Limet i utgaven jeg hadde kjøpt var dårlig, sider begynte å falle ut, og plutselig hadde babyen revet den i stykker og plassert mange av sidene et sted det er vanskelig å få tak i dem. Og jeg likte den ikke så mye at jeg vil legge ned den innsatsen for å komme videre.

Så boka jeg egentlig vil anbefale er We Who Are About To... Det er en fortelling som gjør seg unna med Robinson-klisjeene i starten bare for å gjøre narr av dem, og så går mesteparten av boka med på at den siste overlevende blir gal.

..og er ikke denne en forløper til memeformatet "ta et eksisterende bilde og sett dine egne metaforiske merkelapper på det"?

: De store verdensproblemer, av Emil Åhren, 1925.
Dette er en kristen endetidsbok som er sterkt preget av Første verdenskrig. Verden har kollapset, og fredshåpet ligger ikke i verdslig politikk, men i Jesus. Det som gjør denne boka ekstra gøy er hvor forseggjort det grafiske er, med illustrasjoner på nesten hver side som hamrer inn poengene i gammeldags pamflettstil. Og tittelen! Tenk å våge å skrive en bok om de store verdensproblemer.

More from Less av Andrew McAfee, 2019
Begynte på denne etter anbefaling fra en mer optimistisk kollega. Argumenterer for at verden blir stadig flinkere til å bruke ressurser effektivt, så vekst og kapitalisme står ikke i konflikt med bærekraft. Det er mye rart med den tredjedelen/halvparten jeg orket å lese. Overfladisk hurtiggjennomgang av ulike teorier som har advart mot overforbruk av ressurser, som f.eks. oppsummerer Malthus og Jevons og Club of Rome, og så hopper rett fram til at de tok feil, i stedet for den mer interessante lærdommen: At modellene kan være riktige men at andre faktorer har reddet oss, så det interessante spørsmålet er om de vil fortsette å gjøre det. Malthus er lett å forklare, så da gjør han det, men han går ikke inn i de mer kompliserte ressursteoriene. Jeg skjønner ikke at man kan være interessert i temaet uten å mene at det er verdt å bruke plass på dette, selv om det bare er for å avvise teorien. Jeg holder på med en god bok om økonomi nå som har et klart standpunkt, men som samtidig tar ideene den kritiserer på alvor, og forklarer dem grundig. Det er en seriøs bok, dette er mer "kjapp bok som gjør deg glad" fra Fremskrittskirken.

Jeg kom aldri til slutten, så det kan hende jeg har oversett noe bra, men hvis denne tråden fra Jason Hickel stemmer har han begått en stor tabbe ved å ikke inkludere outsourcet ressursforbruk. Jeg hadde en mistanke om det, men jeg antok egentlig at han selvsagt ville si noe om dette senere i boka.
twitter.com/jasonhickel/status

Epp av Axel Jensen, 1965.
I en boligblokk i en modernistisk dystopi forteller en pensjonist om hvor mye han avskyr naboene sine. Det tok meg et par forsøk å komme inn i denne. Fortellerstemmen er smålig og vimsete, og henger seg opp i meningsløse detaljer. Det som gjør dette gradvis morsommere er at det ikke går noe sted. Ingenting viktig skjer fra start til slutt. I blant snubler fortelleren seg til å si noe interessant om det gjennombyråkratiske samfunnet han lever i - byene er tydeligvis tegnet etter Le Corbusiers prinsipper, og lengden på navnet ditt justeres for å vise hvor mye status du har - men han kommer seg kjapt tilbake til det som virkelig opptar ham: At naboen ikke liker hundemønsteret på tapeten hans. Boblende og uforutsigbart tøys som gir meg lyst til å lese mer av Jensen og kanskje også biografien @hogrim anbefalte.

En annen slik roman jeg leste i fjor var Hvit som snø av Jon Michelet fra 1980. Den har noen ekstra beske osloskildringer, som denne om Grønland. Men det som slo meg mest i den er at deler av handlingen foregår i en forfallen, tydeligvis billig leilighet ... som ligger hundre meter fra Karl Johan.

Men i likhet med revejakta er scenene i skogen helt gjenkjennelige. Noen ting endrer seg, andre ting ikke.

Den siste revejakta av Ingvar Ambjørnsen (1983).
Smågangsterdrama fra hasjpushermiljøet på slutten av 1970-tallet. Jeg er ikke glad i krim eller gangsterhistorier, men jeg gjør et unntak for en minisjanger jeg tenker på som Dirty Oslo 1980. En blanding av skittenrealisme og thrilleroverdrivelser som er plassert i gater jeg kjenner veldig godt, men i en tid som er akkurat fjern nok til at det føles som en alternativ virkelighet. Fantes det en gang et Oslo hvor parkene var fulle av "freaker" som snakket om "bøffing" og "gall" mens de sjonglerte halvhjerta forhold til ålreite "skrepper"? Aner ikke, men jeg elsker denne uvirkelighetssfølelsen, hvor det er de mest åpenbare overdrivelsene (avanserte heroindrap, tortur i skogen) som fremstår mest gjenkjennelige, fordi de er allmenne klisjeer, mens det mest nære og hverdagslige er som fra en fordreid parallell virkelighet.

Enig?

Jeg har ikke nok kjennskap til norsk samtidslitteratur til å ta stilling men jeg tror at to ting kan være sant samtidig:
1. At perspektivene er snevre og utelater mye viktig og spennende
2. At pessismen i disse bøkene ikke er feil, og at det uansett ikke er noe mål å beskrive verden nøyaktig slik den er, med presisjonen til en sosiolog.

Man Plus av Frederik Pohl (1976).
En verden i kaos kommer til at løsningen er å skape en cyborg for å kolonisere Mars. Cyborgen ender opp med et maskin-menneske-interface som manipulerer virkelighetsforståelsen dens. Gradvis avslører fortellerstemmen at "vi", en kunstig intelligens, trekker i trådene for å sikre maskinenes overlevelse. Jeg liker dette som en forløper til cyberpunk, men den tar ikke kynismen langt nok og kommer egentlig ikke i mål med noe som helst. Ufortjent klassikerstatus.

Erlend Loe, Dyrene i Afrika.
Halvveis og kommer neppe lengre. Jeg har ikke så mye forhold til Loe, bare Naiv super og Kampen for tilværelsen. Dette er vel en blanding. Forventet en slags miljøvernsatire, som kunne ha vært gøy, men dette er mest underfundig og retningsløst. Folk gjør plutselig rare ting uten noen motivasjon jeg kan tro på.

The Singing Citadel av Michael Moorcock
Jeg har litt det samme forholdet til Moorcock som til Jack Vance. Det er få av bøkene deres jeg kan peke på som virkelige klassikere, men jeg kan plukke opp nesten hva som helst de har skrevet og være trygg på at dette blir bra. Begge skriver mye "heroisk" SF/F som ikke tar for gitt at helten er god eller del av et godt system, og er dermed fin snacks. Vance er mer kynisk, Moorcock i blant mer seriøs, men ikke her, hvor jeg likte tre av de fire novellene.

En rar ting ved Komme til orde er avsnitt som dette, som jeg sliter med å forstå kan stå i en bok fra 2019.

Plukket opp noen bøker jeg vet ingenting om fra en eske i et antikvariat, kun fordi jeg i samme eske så to SF new wave-favoritter, (Bug Jack Barron og The Iron Dream av Norman Spinrad - les!) Tenkte at her har noen kanskje dumpet noen skatter.

Men den første traff meg iallfall ikke. Pavane av Keith Roberts. Alternativ virkelighet-fortelling som mister meg allerede i premisset: Katolikkene erobret Storbritannia og siden har alt vært Temmelig Mørk Middelalder.

Boka utfylles godt av Tropic of Chaos - Climate Change and the New Geography of Violence av Christian Parenti, som handler om klimakrisens effekt på samfunnet. Den introduserer et annet skummelt bilde: En verden av bevæpnede livbåter.

Jeg skrev om boka her: aftenposten.no/meninger/debatt

En mindre artig leseopplevelse i 2019 var The Uninhabitable Earth av David Wallace-Wells, bl.a. om hvordan store områder i verden kan bli ubeboelige pga varme (årets skumle nyord: våtpære-temperatur). Hvis du starter på den nå, rekker du vel å bli ferdig med den før skogbrannene i Australia er over.

Og med "artig leseopplevelse" mener jeg bl.a. den sjokkerte følelsen av å lese om ugreie seksuelle relasjoner med lokalbefolkningen gjenfortalt som om det var den mest normale handlingen i verden.

Først: "Hun nekter bestemt å gifte seg med meg."
Litt senere: "Som en av stammens første menn får jeg et armbånd av bronse rundt venstre håndledd som tegn på det blodets bånd som er sluttet med en jomfru."

Eller som Key & Peele sier det, you can't deny the local customs: youtube.com/watch?v=-7EYInQsiv

Show more
Bokgruven

Et sted for folk som liker å lese og snakke om bøker.