Om muser og menn av Marta Breen, 2019.
Om kulturmenn, skjevheter og usynlige kvinner i kunsthistorien. Debatten om kvinner i kulturlivet blir veldig slitsom i mediene, fordi det er så mange taleføre personer som føler seg berørt og tråkket på. Alle skal si sitt, inkludert voldtektsforbryterne. Derfor ble jeg veldig glad av å lese denne, som går gjennom hele temaet på en ryddig og grundig måte. "Kulturmannen" deler av boka handler om er altså den innflytelsesrike mannlige kunstneren/døråpneren som bare leser menn, bare skryter av menn, bare anerkjenner menn som likeverdige, og enten ikke ser kvinnene rundt seg eller ser dem gjennom seksuelle briller. Det handler ikke nødvendigvis om at de begår overgrep, selv om noen gjør det. Det handler heller ikke egentlig om det umoralske ved å være en kynisk rundbrenner, men om at det er kvinnene i miljøet rundt seg de gjør bruk av. Dermed stenger man dem ute fra den typen nettverk og påvirkning mannlige kunstnere nyter godt av. De brukes og kastes, eller ender opp som usynlige tjenere i den store mannens hjem.

Breen skriver også om andre skjevheter i kulturlivet, helt grunnleggende ting som tilgang på tid og ro og et sted å jobbe for seg selv. Dette påvirker ikke minst hvordan vi tenker på kunsthistorien. Dette er en sånn ting jeg vet abstrakt, at fraværet av store kvinner i kunsthistorien handler om helt praktiske ting alle trenger for å være kreative - tid, ro, plass, respekt, tillatelse. Det er likevel noe annet å få servert så mange konkrete eksempler på de som ble stengt ute, og også å se hvordan de få som lyktes faktisk fikk det til. Det å se det usynlige på denne måten er ikke en bryter man skrur på en gang for alle, men en konstant kamp mot enkle fortellinger. Jeg prøver å bli flinkere på dette selv, og selv om det er vanskelig å se det usynlige, gjør dette også historien mer spennende. Det er på en måte dette som _er_ historie som fag, et kontinuerlig prosjekt for å revurdere det vi trodde vi visste.

Jeg kjenner meg igjen i det Breen skriver om de praktiske forutsetningene for å være kreativ. Det er jo allmenngyldig dette. Å skrive bok handler ikke om å være et Stort Geni, men om å få til x, y, z i hverdagen, innimellom annen jobb og pengekrav og skrikende barn. Også menn stenges ut av kulturlivet på samme måte. Du rekker aldri å bli flink til noe hvis du måtte jobbe i stedet for å øve, og det hjelper ikke å være flink hvis du av ulike grunner ikke blir tatt på alvor av døråpnerne. Det er mange skjevheter å ta tak i her. At dette skulle handle om at noen "er" genier og andre ikke, er bare noe de vellykkete sier for å begrunne sin egen suksess. Slik er det ofte med feministiske ideer, har jeg oppdaget: De bidrar til å sette _alle_ fri.

Boka er god og kort og en sterk anbefaling til alle som har en relasjon til kulturlivet eller er interessert i kunsthistorie.

Vernon Subutex 2 av Virginie Despentes, 2015.
Hjemløs ex-plateselger blir guru for en gjeng 50-åringer. Ser fortsatt serien i blant beskrives som at den handler om samtidens Frankrike og Paris, når den vel egentlig er en satire over generasjonen som var i tjueårene på 1990-tallet, og nå sliter med å finne en plass i nåtiden som stemmer overens med selvbildet deres. Sånn sett treffer den like godt her som i Frankrike, selv om det politiske landskapet er annerledes. 40 til 60 er jo til enhver tid den ufrivillig morsomste generasjonen, (og jeg sier det som en som nylig har havnet i denne gruppen).

Beskrivelsen av et samtidsoppgjør passer likevel kanskje bedre på denne enn på den første boka. Og her fremstår flere av karakterene mer sympatiske. I bok 1 faller alt sammen, her bygger man noe nytt opp i stedet: En slags kult bygget opp rundt en hjemløs ex-plateselger med god musikksmak, som prøver å rive seg løs fra blindsporet de har endt opp i. Sånn sett er boka mer fantasi enn den første: Virkelighetens Subutex-gjeng stifter ikke kollektiv på Korsika, de dyrker bitterheten sin på Facebook.

Uansett er det en god oppfølger, jeg liker den bedre enn bok 1. Det som virkelig bærer disse bøkene er de skiftende perspektivene, som får fram kontrasten mellom hvordan karakterene ser på seg selv og hvor patetisk de ofte fremstår for de andre. Jeg er usikker på hvor Despentes vil med den konstruktive retningen fortellingen tar. Bygger hun opp mot en slags frelsesfortelling for en ødelagt generasjon, eller er kulten på vei mot en enda mer spektakulær kollaps i bok 3?

Show thread

Václav Havel - Fjernforhør: samtale med Karel Hvízd'ala (1989)

Intervju med Havel gjennomført på midten av 1980-tallet, hvor han forteller om livet sitt før og etter den sovjetiske invasjonen og sine tanker om kunst og politikk. Det jeg liker ved Havel er at han funnet en forankring i noe eviggyldig menneskelig som gjør at du fortsatt får noe igjen for å lese ham, lenge etter at kommunistdiktaturene falt. Han er en vrang og egentlig ganske apolitisk tviler som ser at du ikke kan redusere diktaturet til En Ond Ideologi som må bekjempes med En God Ideologi, men at det har med mennesker å gjøre. Trusselen er det autoritære og ensrettende som abstraherer bort enkeltmenneskene. Dermed ser han også problemer med vestlig kapitalisme som i dag er ekstra aktuelle. At de store systemene vi har bygget også umenneskeliggjør. Det var morsomt å se hvor mye vekt han legger på at det å være menneske bare er mulig i liten skala, og vi drukner når systemet rundt oss blir for stort og abstrakt. For meg har den ideen vært drivkraften til at jeg har flyttet meg så mye politisk i grønn retning de siste årene.

I tillegg er det en rar kontrast å lese historien om Charta 77 midt oppi den underlige debatten om ytringsfrihet som foregår nå, hvor folk skriver under på opprop og bruker veldig store ord til forsvar mot .. eh, at enkelte mediefolk har blitt dårlig behandlet på sosiale medier? Mobben på nettet er fordummende og blant farlig, men jeg sliter med å finne en vinkel å se dette fra som forsvarer de pompøse ordene. Havels ideal om åpenhet og mangfold i offentligheten stiller jeg meg iallfall helt bak, og det er gøy å se hvordan han formulerer kontrasten mellom det han står for og den offisielle linjen i Tsjekkoslovakia. Det handler ikke bare om retten til å kjempe for en annen ideologi, men retten til å være et vrangt enkeltmenneske som lager ting uten tanke på at det skal passe inn i noen politisk platform. Dermed tror jeg han også ville sett problemene med de formene for radikal nettaktivisme som vil gjøre alt politisk og ikke takler ironi og ambivalens, men han ville formulert kritikken bedre enn de som snakker om dette i dag.

I, Jan Cremer, av Jan Cremer (1964). En halvt fiktiv selvbiografi om en opprørsk drittsekk, skrevet på et brutalt og rølpete språk.

Denne boka var ukjent for meg men var en kontroversiell bestselger i Nederland. Cremer forteller om hvordan han vokste opp i fattigdom og på anstalter for ungdomskriminelle, og hvordan han lærte å dyrke sine fire store interesser: Sex, kriminalitet, reiser og kunst. Boka er en sånn type macho myteskaping du ellers finner oftere i musikk: Se på meg, meg, meg, jeg er så utrolig tøff, jeg har ligget med så utrolig mange kvinner og bryr meg ikke om hva som skjer med dem etterpå ha ha, jeg hater det etablerte, jeg knuste trynet til han fyren som irriterte meg, osv osv. Ganske klisjé nå, men det er gøy å se dette i en tidlig form fra før det ble oppbrukt. Cremer var ikke den første slemme gutten i litteraturhistorien, men måten han er slem på peker framover mot de neste tiårene med rockemusikk for tenåringsgutter, og er teit og gøy på omtrent samme måte som AC/DC.

Forøvrig lurer jeg nå veldig på om George MacDonald Fraser kjente til denne boka da han noen år senere skapte Flashman, som langt på vei er Jan Cremer flyttet tilbake til det britiske imperiet på 1800-tallet. Jeg tenker spesielt på kapitlene hvor Cremer snubler inn i den franske fremmedlegionen i Algeria, avskyr det hele og rømmer så fort han kan.

Mer om boka og forfatteren her: lambiek.net/artists/c/cremer_j

The Utopia of Rules: On Technology, Stupidity, and the Secret Joys of Bureaucracy av David Graeber, 2015.

Tre essays om byråkrati og makt. Det første og beste av dem prøver å vise hvorfor byråkratiske systemer er "dumme", dvs oppfattes som absurde av de som er i kontakt med dem. Han ser på byråkratier som en måte å forvalte dype maktforskjeller som på det dypeste nivået bygger på muligheten for vold. Jeg har makt, status, penger, du har ikke, og selv om vi er fredelige begge to, så er det usagte potensialet for voldsbruk som opprettholde forskjellen. Poenget hans er at slik makt er en slags anti-kommunikasjon som gjør det mulig å få viljen din uten å forstå motparten. Rike og mektige kan trygt være dumme, de behøver ikke å forstå tjenerne og undersåttene sine. Disse må på sin side være smarte, de er pent nødt til å forstå de mektige herskerne sine for å klare seg. Det samme gjelder forholdet mellom menn og kvinner, etniske majoriter og minoriteter osv. Graeber ser på byråkratier som en måte å pakke inn og forvalte disse strukturene på. De er dumme fordi de gjenspeiler dumheten til de som setter premissene for systemet. Den fattige som ber systemet om hjelp møter en formalisert utgave av de vellykketes tro på at de fattige er late og må strammes opp. En tro som bare er mulig fordi de ikke behøver å forstå hvordan livet på bunnen egentlig ser ut.

Graeber ser ikke noen viktig forskjell mellom byråkratiske systemer i det offentlige og i store private selskaper, noe han også utdyper i boka Bullshit Jobs. Det er en myte at private og det offentlige opererer er så forskjellige. Alle store organisasjoner har den samme ledelsesmetodikken. Han formulerer også det han kaller liberalismens jernlov: Alle reformer som skal deregulere et system, ender opp med å øke antallet byråkrater og mengden med papirarbeid.

Det andre essayet spør hvorfor science fiction-drømmene fra 1960-tallet aldri ble virkelighet, i motsetning til de fra 1900. Graeber peker på faktorer som gjør at bare bestemte former for innovasjon i dag er mulig. Du kan få oppfinnelser som gjør deg til en mer produktiv kontorarbeider, men ikke oppfinnelser som setter oss fri på mer grunnleggende måter.

Det tredje handler om hva som gjør byråkratiet så attraktivt tross at det ofte er absurd. Graeber peker bl.a. på fantasylitteraturen som en slags ideologisk vaksine: Slik ser en verden uten byråkrati ut, det er heroisk og spennende men jeg vil ikke bo der selv, jeg vil heller søke tilflukt i et trygt og rasjonelt system.

Disse to overbeviser meg mindre enn det første, men er likevel interessante. Jeg liker Graeber. Av de tre bøkene hans jeg har lest vil jeg si at Debt er best og viktigste, Bullshit Jobs den som engasjerer meg mest personlig, men Utopia of Rules er nok likevel bedre.

Orient, av Georg Wasmuth Sejersted, 1942.
Reiseskildring fra Irak, Kuwait og Saudi-Arabia. Underholdende tøv som fremstår som en ufrivillig parodi på orientalisme. Det går nesten ikke en side uten henvisninger til den mystiske orient, Harun al-Rashid fra Tusen og en natt og fanatiske muslimer. Sejersted var visstnok en av sin tids mest kjente norske reiseskribenter, og ble ansett som en slags ekspert på Midtøsten. Reisen han beskriver her ble foretatt i 1934, og jeg mistenker at boka er et resultat av en desperat henvendelse fra en forlagsredaktør. "Hei, det finnes ingen nye reiser å skrive om for tiden, har du noen gamle notater du kunne gjort om til en bok?" Resultatet er femti-femti Tusen og en natt og fanatiske muslimer, med Sejersted selv som en slags Lawrence av Arabia-figur som behersker kunsten å navigere blant disse mystiske og farlige folkeslagene. Ordet "fanatisk" brukes så ofte at det virker mer som latskap enn fordomsfullhet. Alt er fanatisme. Shiaene er fanatiske i sin feiring av religiøse høytider. Når det er farlig for europeere å oppholde seg i en by etter mørkets frembrudd er det fordi innbyggerne er spesielt fanatiske mot kristne. Osv. I beskrivelsen av Saudi-Arabia er det også urovekkende mange nøytrale henvisninger til "negerslaver" (et ord han i blant bytter ut med "neger" og "slave" for variasjonens skyld). At irakerne ikke liker europeere er et utslag av fanatisme. At saudiene har slaver er ikke engang eksotisk nok til å utdype. Det er bare noen folk som kommer og serverer kaffe mens man sitter og snakker med sjeiken, det.

Men kjedelig, det er ikke dette. Her er det som altså både fanatiske steinkastende muslimer og morderiske beduinbanditter. Den beste fortellingen her er så god at jeg egentlig ikke tror den er sann. I Bagdad før Sejersted høre et rykte om at en nordmann nylig har blitt drept i byen. Han og et par andre europeere starter et detektivarbeide for å finne ut hvem det var og hvem som drepte ham. Til slutt finner de ut at det var ham selv som var "offeret". En "boy" med dårlige engelskkunnskaper hadde overhørt en samtale om hvordan Sejersted har et arr fra da han ble skutt i beinet, og har trodd at det var snakk om et drap. Så har ryktet spredd seg, helt til Sejersted og de andre europeerne kommer fram til sannheten. Det er en komisk mininovelle i standard krimformat, og jeg tror ikke på det. Men det er uansett ingenting her som har noe særlig sannhetsverdi. Dette er mest av alt veldig gøy, og avslørende for generasjonen som satt hjemme i Norge og svelget dette tøvet.

Vi var i Sovjet, av Lise Lindbæk m.fl. 1951.
Skuffende forsvarsskrift for Sovjetunionen. Skuffende først fordi jeg hadde håpet på noe som lignet mer på en reiseskildring. Lindbæk og resten av bokas forfattere besøkte Sovjetunionen som en delegasjon fra Norge, og jeg så for meg at det ville vært gøy å høre hva de så eller trodde at de så. Det er litt sånt her, men det meste av boka er mer en beskrivelse av ulike aspekter av sovjetsystemet på et mer teoretisk nivå. Utdanning, arbeidsliv, osv. Kjedelig og tvilsomt.

Og skuffende fordi apologetikken er så klønete. Lindbæk lover i starten at målet ikke er å skjønnmale Sovjet, og det stemmer i og for seg. De beskriver det ikke som et paradis. Og hun insisterer på at bare halvparten av delegasjonen er kommunister, og alle er i stand til å tenke selv. Men de må likevel forsvare eller unnskylde alt mulig. Det er ikke tvil om at Sovjet på noen punkter hadde mer å skryte av enn folk i Vesten var villig til å innrømme dem under Den kalde krigen. En ærligere bok ville holdt seg til å løfte fram sånne punkter. Et sted forklarer de hvordan det sovjetiske barnehagetilbudet gjør det mulig for begge foreldrene å være i jobb, og forsvarer dette mot norske kritikere som mener at moren bør holde seg hjemme. Ganske artig med tanke på at Norge i dag har det samme idealet om full barnehagedekning og begge foreldre i jobb. Og hun har selvfølgelig rett i at Sovjetunionen gjorde en formidabel krigsinnsats mot Tyskland, og at det er imponerende å bygge et utdannet industrisamfunn nesten fra bunnen av på noen tiår. Sånn hvis man ser bort fra de enorme forbrytelsene og feilgrepene.

Men nei, her skal _alt_ unnskyldes, inkludert fangeleirene og Lysenko. Og i stedet for å bare fortelle hva de ser, skal de hamre det inn med sidevis med tvilsomme tall. Jeg synes faktisk det er greit at de litt ukritisk formidler det de blir fortalt av folkene de møter. (På denne fabrikken er _alle_ stakhanovarbeidere! Vi bare _elsker_ kollektivbruket vår, men hø hø selvfølgelig er ikke alle i Sovjet like velstående som oss.) Sånn må det jo bli når du reiser på delegasjon til et diktatur. Det er den evinnelige teorien og tallene jeg går lei av.

Dette slår meg som en grunnleggende uærlig bok. Først og fremst tror jeg forfatterne lyver for seg selv.

Forøvrig ser Lindbæk ut til å ha vært en interessant person: nbl.snl.no/Lise_Lindb%C3%A6k

På reise i Norge - fra Christiania til Vadsø i 1854-55, av Frederick Metcalfe.
Reiseskildring fra en britisk prest som dro på flere lange besøk til Norge gjennom livet. I denne er hovedvekten på Nord-Norge, hvor Metcalfe reiser tilfeldig rundt i Troms og Finnmark for å finne gode lakseelver. Han ser ut til å ha snakke godt norsk, og boka er derfor full av artige og ofte syrlige observasjoner om folkene og stedene han besøker. Spesielt den norske maten får gjennomgå hardt. Det går mye i grøt, melk, flatbrød, grøt og grøt. Når nordmenn spiser grøt, forklarer han, fyller de først skjeen med grøt, og så dypper de den i en bolle med melk. Annen mat er vanskelig å få tak i. Han forteller om en gård han overnattet på som stadig forsynte ham med ferske egg, noe han selvfølgelig satt pris på. Da han så reiste videre og overnattet et annet sted fikk han vite at de var tomme for egg der fordi en gæren engelskmann hadde spist opp alt i området.

Folkene er han mer positiv til, men han har fordommer mot samer og kvener. I Finnmark finner han russere som muligens sonderer terrenget for en framtidig overtagelse, og folk som er lei av at makta i Oslo ikke bryr seg om hva som foregår der.

Britene oppfant moderne turisme, og boka kan best klassifiseres i sjangeren "hei jeg har oppdaget en skjult perle som er nesten fri for turister og nå håper jeg endelig dere ikke alle kommer hit dere også". Favorittavsnittet mitt er der hvor han beskriver en oppfinnelse han tydeligvis aldri har hørt om før, og ikke forventer at leserne vet hva er: Ski. Se bilde to.

Transasia av Max Reisch, 1939.

To østerrikere kjører med bil fra Palestina til Shanghai via Irak, Iran, Afghanistan, India og Burma i 1935 og 1936, delvis gjennom strekninger hvor det ikke finnes vei og de må få hjelp til å bære bilen. Denne reiseberetningen er mest et bilde av de europeiske kolonimaktenes siste gullalder. Reisch ser Asia gjennom nettverkene europeere har bygget der. Han overnatter hos oljeselskaper, misjonærer og europeiske myndighetspersoner, som alle mottar ham med åpne armer fordi han er en av dem. Om de er engelskmenn, italienere, franskmenn eller østerrikere som ham selv har ingenting å si. Hos dem får han tips om veien videre og får servert ekte europeisk mat. Utrolig nok setter han ikke pris på den lokale maten et eneste av stedene han besøker.

Rasismen han betrakter lokalbefolkningen med er av en type som jeg tror ikke finnes lenger: Selvsikker, ubevisst og vennlig nedlatende. Det finnes ingen annen måte å se ting på enn at europeerne bringer sivilisasjonens lys til verden. Det finnes ingen som utfordrer europeisk makt. Dermed får man en rasisme fri for den aggresjonen og mindreverdighetsfølelsen som må følge med i dag. Med tanke på når boka ble gitt ut (1939, 1944 i Norge) lurer jeg også selvfølgelig på om Max var en nazi. Det er et par avsnitt hvor han stiller seg uforstående til noen som har hørt at det skjer noe fælt i Europa. Og han kjempet såvidt jeg kan se i Andre verdenskrig. Men jeg tror svaret heller er at han står for et europeisk syn på verden som har mer å gjøre med de britiske og franske prosjektene enn det tyske. Og da den "upolitiske" utgaven av dette: Andre har allerede bygget imperiet for ham, og nå står han fritt til å reise på ekspedisjoner for å utforske det. Boka er også en hyllest til bilen som framtidens transportmiddel. Snart, lover han, vil gode motorveier binde Asia sammen og gjenåpne de gamle handelsrutene i moderne form.

When Christians First Met Muslims, av Michael Philip Penn, 2015.
Skumleste denne på besøk hos faren min i helgen. Det er en samling tekster fra 600-tallet oversatt fra gammelsyrisk hvor kristne som bor i områder som nettopp har blitt erobret omtaler islam. Det kan høres veldig spennende ut, og det er det egentlig også, men ikke på den måten man skulle tro. Det som slår meg mest her er hvor lite forfatterne forholder seg til islam som en religion. Man snakker om det mer som en blanding av militær svøpe og tilfeldig hedenskap. Detaljene er uinteressante. Flere av tekstene er apokalypser, or der fremstår muslimene kun som enda en av Guds mange måter å straffe verden på nå i endetiden. De omtales ikke en gang som muslimer, iallfall ikke så langt jeg kom (slutten av 600-tallet), det er ingen religiøse detaljer her, og det er bare såvidt de har fått med seg navnet Muhammed. Null interesse for religionen som driver disse hvem-de-nå-enn-er. Med andre ord, selv to generasjoner etter erobringen har de ikke justert på premissene de forstår verden med. Fra vårt perspektiv lever disse menneskene nå i "den muslimske verden". Men de har ikke oppdaget det selv ennå. Og det har jo litt med at dette først var en politisk og militær hendelse, og at flertallet av befolkningen fortsatte å være kristne i mange århundrer etterpå. Men perspektivet er likevel slående. For meg er det veldig interessant å se sånne ting, hvor verden har endret seg radikalt men folk fortsatt insisterer på å se den gjennom de brillene som fungerte for femti år siden. Dette er like relevant for vår egen tid, ikke minst for de virkelig store ideene som er så selvsagt at vi nesten ikke legger merke til dem en gang, så som alt som har med å gjøre med det økonomiske systemet vårt, det politiske systemet, økologi, og forholdet mellom Vesten og resten av verden.

Til fots til Bergen anno 1821, av Christopher Hansteen, 1859.
Hansteen var fysiker og astronom og ansvarlig for den norske almanakken i 50 år. (Også far til feministen Aasta Hansteen). Her forteller han om da han gikk fra Christiania til Bergen for å gjøre astronomiske beregninger. Det fantes ikke vei, og noen steder måtte man utføre dramatiske opp- og nedstigninger over fjellet, så som reisende med tung bagasje full av måleutstyr var man avhengig av hjelp fra folka man traff underveis. Dette er ikke stor reiselitteratur men det jeg liker best er at den er skrevet på et tidspunkt hvor bildet av Den Norske Naturen ikke har festet seg helt ennå. Hansteen er for eksempel lite imponert over Hardangervidda. Han sammenligner den med en ørken. Folka er ikke mye å skryte av heller. De er fattige, med urovekkende tradisjoner og dårlig mat. Et sted har han fått lov til å overnatte på gulvet til en fattig familie men blir så nervøs av naboguttenes bråkete frieribesøk at han insisterer på å gå videre midt på natta. Det gjør godt å komme ned til sivilisasjonen igjen. Det er også en artig fortelling her om den gangen han befant seg i København i 1814 og snek seg hjem til Norge forbi blokkadene.

Folket på Innhaug, av Anne Karin Elstad, 1976.
Bonderoman om hardt arbeid, bra død, skam og andre trøndertradisjoner på begynnelsen av 1800-tallet. Dette er en sjanger jeg ikke har lest så mye av. Jeg ser alltid for meg, hvor mye kan det skje på en gård liksom? Og hvis de skal være tro mot virkeligheten, må slike romaner ha mye til felles. Men det er noe med at de beste forfatterne utfolder seg innenfor strenge rammer, og skaper noe unikt der ingen skulle tru at osv. I fjord leste jeg Medmenneske av Olav Duun, som var god, men de bitre personkonfliktene i den var så gjenkjennelige at det nesten ble for lett å sette meg inn i det. Elstad får frem bedre hvor fremmed verdenen hun skriver om er. Handlingen balanserer mellom det som kulturelle endringer har gjort ugjenkjennelig og det som er evig og allment. Ofte på en og samme tid, som når vi ser hvordan gjerningsmannen og offeret tenker om en voldtekt. Aggresjonen og skammen er evig, men den kulturelle konteksten de bruker for å forstå hendelsen er fjern. Dette er en trist men fin bok. Fant den på et loppemarked i fjor, og hvis jeg snubler over oppfølgeren en dag plukker jeg nok opp den også.

Her er noen av bøkene jeg fant på Deichman-loppemarkedet i går. Halvparten gamle reiseskildringer, som sikkert er den beste sjangeren å finne på loppemarkeder. Gamle fagbøker er utdaterte, gamle reiseskildringer blir bare bedre med årene.

Show thread

Det var kø for å komme til køen inn på loppemarkedet på Deichmanske bibliotek i Oslo i dag. God stemning i køen og et fint farvel med det gamle bygget.

Det store puslespillet av Hans Johan Sagrusten, 2014/19.
Lettfattet om bibelmanuskriptene som har overlevd til vår tid. Hvor og når de kommer fra, og hvordan forskere bruker dem for å gjenskape originalteksten. Fikk denne i julegave fra en som kjenner meg godt nok til å vite at jeg synes bibelhistorie er spennende, men var usikker på om jeg kanskje visste alt dette fra før. Det gjorde jeg ikke, det jeg har lest har handlet mer om innholdet. Denne fokuserer på manuskriptene som fysiske objekter, hvordan de har overlevd og blitt funnet, og hva de forteller oss om selve teksten. Boka har en kristen forfatter, uten at det gjør noe som helst. I bibelforskningen er det bred enighet mellom kristne og ikke-kristne forskere om ganske mye, så som at manuskriptene gir oss et godt bilde av hvordan nytestamentet så ut opprinnelig. Det er mange små forskjeller i manuskriptene, men de er enige om så mye så langt tilbake i tid at det neppe har skjedd store endringer siden de ble skrevet. Slutten av markusevangeliet og "la den som er uten synd kaste den første stein"-fortellingen er blant de få store unntakene. Dette er uansett en fin bok. Går ikke i dybden på noe, men formidler en nerdete entusiasme for faget som smitter.

Gå inn i din tid: Thomas Hylland Eriksen i samtale med Dag Herbjørnsrud, 2019.

En løs prat om Norge, verden, og alt Hylland Eriksen har ment noe om, tiår for tiår fra 1980-tallet til i dag. Jeg var en fan av THE på 1990-tallet, og uenig på 2000-tallet. I dag tenker jeg at han er smartere og mer nyansert enn nesten alle som har kritiserte ham, men samtidig har store svakheter. Noe av det er guruproblemet alle som synser bredt lider av: At viljen til å mene strekker seg lenger enn evnen, og siden THE kan eksepsjonelt mye, blir problemet ekstra synlig i hans tilfelle. Men hvem vil kaste den første steinen der, liksom?

Men det er også noe annet som skurrer, en følelse av at det å gå inn i vår tid er nettopp det han sliter litt med å gjøre her. Problemet forsterkes av Herbjørnsrud, som jeg oppfatter som lettvint og veldig på hugget, som en utgave av THE som fortsatt har noe å bevise, selv om han også er smartere enn mange av kritikerne sine. Han tar mye plass i boka, og det fungerer ikke så bra. Kanskje er det et generasjonsproblem, at de begge er fra noenlunde samme generasjon, og sammen ikke klarer å rive seg ut av blindsonene dette fører til? Jeg tror en intervjuer fra en yngre generasjon, med flere kritiske spørsmål og mindre behov for å ta opp plass, ville fått mer ut av THE. For du skal aldri undervurdere denne fyren.

Vernon Subutex 1 av Virginie Despentes, 2015.
En tidligere platebutikkeier hopper fra sofa til sofa blant gamle venner for å unngå hjemløsheten. Perspektivet skifter fra vert til vert og gir oss en serie brutale karakterskisser av personer som stort sett befinner seg i de nedre lag av kulturlivet i Paris. Gyldendal beskriver dette som et portrett av samtidens Frankrike, men det er egentlig ikke riktig. Nesten alle karakterne her er personer som hadde sine beste år på 1990-tallet, eller iallfall tilhører den generasjonen. Siden har det for det meste gått nedover for dem. Satiren er altså rettet mot forfatterens egen generasjon, folk som har kommet til den alderen (50 til 60) hvor avstanden mellom selvbilde og hva man faktisk har fått til er på sitt morsomste. Det oppleves ekte. Når hun blant flytter perspektivet til unge karakterer, blir skissene mer stereotype, som om de er sett gjennom mediedekningen av ting hun ikke har vært med på selv. Men de er det heldigvis ikke så mange av.

Hundreåringen som klatret ut gjennom vinduet og forsvant, av Jonas Jonasson, 2009.
Hundreåring er på rømmen fra politi og gangstere, mens vi får tilbakeblikk til det begivenhetsrike livet han har hatt. Denne ble for søt og sentimental for meg, så jeg kom ikke så langt. Det er noe barnebokaktig over hvordan han flyter gjennom handlingen, og ikke på en god måte. Gangsterne er Home Alone-forbrytere. Hovedpersonen er en mindre interessant Forrest Gump som snubler inn og ut av den spanske borgerkrigen uten at det er morsomt eller viktig eller noe som helst, bare "ja den borgerkrigen du vet? Han var der også". Og hvis jeg skal gjette, blir det vel noe tapt kjærlighet og en avslutning som binder ting sammen på en måte som får deg til å gråte litt e.l. Det er veldig Sentimental Amerikansk Nittitallsfilm dette. Iallfall så langt jeg kom.

Show more
Bokgruven

Et sted for folk som liker å lese og snakke om bøker.