The Black Prince av Iris Murdoch, 1973.

Forfatter med stort selvbilde har usunt forhold til menneskene rundt seg. Det var en morsom tilfeldighet at jeg leste denne like etter Marta Breens Om muser og menn (bokgruven.no/@bjornstark/10475). Temaene overlapper: To av karakterene her er kulturmenn med et problematisk forhold til kvinner. Fortelleren forakter de middelaldrende kvinnene i hans liv, og forelsker seg i stedet i en alt for ung kvinne som er på leting etter en mentor.

Fortellingen begynner som en farse. Fortelleren, en eldre forfatter som tar kallet sitt så seriøst at han bare har skrevet noen få bøker, står klar til å forlate byen for å skrive sitt neste mesterverk i ensomhet, når en rekke irriterende personer trenger seg på og distraherer ham. Eks-konas bror, eks-kona, en forfattervenn som skriver middelmådige bestselgere, søsteren, osv. Hele tiden nye personer og problemer. Uansett hva han gjør for å slippe unna, graver han seg bare dypere ned i forviklinger og konflikter han føler seg høyt hevet over.

Underveis skjønner man at fortelleren ikke er til å stole på. Han fremstiller seg selv som et geni og de andre karakterene som patetiske og plagsomme, men mellom linjene ser vi en mann som sliter med å ha normale relasjoner til menneskene i sitt liv og er i ferd med å miste kontakt med virkeligheten. Han forholder seg til ideen om at han er en stor kunstner omtrent slik en religiøs fanatiker forholder seg til Gud: Det er den ene sanne tingen alt annet ses i lys av. Det endelige bruddet med virkeligheten skjer når han forelsker seg i forfattervennens datter og innbiller seg at dette er kjærlighet på et nærmest kosmisk plan, et møte mellom sjelevenner som er like perfekt og intenst som hans eget litterære geni. Fortelleren forsvinner inn i galskapen mens han lar menneskene rundt seg gå til grunne. Samtidig legger han frem sin egen sak så godt at man nesten kan velge å tro ham helt til det siste.

Mot slutten slipper de andre karakterene til orde og sår ytterligere tvil om fortellerens fremstilling. Hva som egentlig har skjedd forblir uklart. Fortellingen kan leses forsiktig kritisk, altså at hendelsene skjedde men har blitt fordreid, eller den kan leses som rent oppspinn.

Dette er uansett noe av det mest fornøyelige jeg har lest på lenge. Fortelleren er altså svært selvhøytidelig, og legger stadig vekk ut på utlegninger om Kunsten og Sannheten, men dette er likevel en konsis og skarpt skrevet roman som jeg slet med å legge fra meg.

Follow

Jeg har blitt tipset om at den neste boka å lese av Iris Murdoch da er The Sacred and Profane Love Machine. twitter.com/supercamilla/statu

Sign in to participate in the conversation
Bokgruven

Et sted for folk som liker å lese og snakke om bøker.