Follow

Om muser og menn av Marta Breen, 2019.
Om kulturmenn, skjevheter og usynlige kvinner i kunsthistorien. Debatten om kvinner i kulturlivet blir veldig slitsom i mediene, fordi det er så mange taleføre personer som føler seg berørt og tråkket på. Alle skal si sitt, inkludert voldtektsforbryterne. Derfor ble jeg veldig glad av å lese denne, som går gjennom hele temaet på en ryddig og grundig måte. "Kulturmannen" deler av boka handler om er altså den innflytelsesrike mannlige kunstneren/døråpneren som bare leser menn, bare skryter av menn, bare anerkjenner menn som likeverdige, og enten ikke ser kvinnene rundt seg eller ser dem gjennom seksuelle briller. Det handler ikke nødvendigvis om at de begår overgrep, selv om noen gjør det. Det handler heller ikke egentlig om det umoralske ved å være en kynisk rundbrenner, men om at det er kvinnene i miljøet rundt seg de gjør bruk av. Dermed stenger man dem ute fra den typen nettverk og påvirkning mannlige kunstnere nyter godt av. De brukes og kastes, eller ender opp som usynlige tjenere i den store mannens hjem.

Breen skriver også om andre skjevheter i kulturlivet, helt grunnleggende ting som tilgang på tid og ro og et sted å jobbe for seg selv. Dette påvirker ikke minst hvordan vi tenker på kunsthistorien. Dette er en sånn ting jeg vet abstrakt, at fraværet av store kvinner i kunsthistorien handler om helt praktiske ting alle trenger for å være kreative - tid, ro, plass, respekt, tillatelse. Det er likevel noe annet å få servert så mange konkrete eksempler på de som ble stengt ute, og også å se hvordan de få som lyktes faktisk fikk det til. Det å se det usynlige på denne måten er ikke en bryter man skrur på en gang for alle, men en konstant kamp mot enkle fortellinger. Jeg prøver å bli flinkere på dette selv, og selv om det er vanskelig å se det usynlige, gjør dette også historien mer spennende. Det er på en måte dette som _er_ historie som fag, et kontinuerlig prosjekt for å revurdere det vi trodde vi visste.

Jeg kjenner meg igjen i det Breen skriver om de praktiske forutsetningene for å være kreativ. Det er jo allmenngyldig dette. Å skrive bok handler ikke om å være et Stort Geni, men om å få til x, y, z i hverdagen, innimellom annen jobb og pengekrav og skrikende barn. Også menn stenges ut av kulturlivet på samme måte. Du rekker aldri å bli flink til noe hvis du måtte jobbe i stedet for å øve, og det hjelper ikke å være flink hvis du av ulike grunner ikke blir tatt på alvor av døråpnerne. Det er mange skjevheter å ta tak i her. At dette skulle handle om at noen "er" genier og andre ikke, er bare noe de vellykkete sier for å begrunne sin egen suksess. Slik er det ofte med feministiske ideer, har jeg oppdaget: De bidrar til å sette _alle_ fri.

Boka er god og kort og en sterk anbefaling til alle som har en relasjon til kulturlivet eller er interessert i kunsthistorie.

· · Web · 1 · 1 · 2
Artig sammentreff, er kommet halvveis inn i Virginia Woolfs essay A room of one's own. Takk for tipset! :-)
Sign in to participate in the conversation
Bokgruven

Et sted for folk som liker å lese og snakke om bøker.