Vernon Subutex 1 av Virginie Despentes, 2015.
En tidligere platebutikkeier hopper fra sofa til sofa blant gamle venner for å unngå hjemløsheten. Perspektivet skifter fra vert til vert og gir oss en serie brutale karakterskisser av personer som stort sett befinner seg i de nedre lag av kulturlivet i Paris. Gyldendal beskriver dette som et portrett av samtidens Frankrike, men det er egentlig ikke riktig. Nesten alle karakterne her er personer som hadde sine beste år på 1990-tallet, eller iallfall tilhører den generasjonen. Siden har det for det meste gått nedover for dem. Satiren er altså rettet mot forfatterens egen generasjon, folk som har kommet til den alderen (50 til 60) hvor avstanden mellom selvbilde og hva man faktisk har fått til er på sitt morsomste. Det oppleves ekte. Når hun blant flytter perspektivet til unge karakterer, blir skissene mer stereotype, som om de er sett gjennom mediedekningen av ting hun ikke har vært med på selv. Men de er det heldigvis ikke så mange av.

Follow

Vernon Subutex 2 av Virginie Despentes, 2015.
Hjemløs ex-plateselger blir guru for en gjeng 50-åringer. Ser fortsatt serien i blant beskrives som at den handler om samtidens Frankrike og Paris, når den vel egentlig er en satire over generasjonen som var i tjueårene på 1990-tallet, og nå sliter med å finne en plass i nåtiden som stemmer overens med selvbildet deres. Sånn sett treffer den like godt her som i Frankrike, selv om det politiske landskapet er annerledes. 40 til 60 er jo til enhver tid den ufrivillig morsomste generasjonen, (og jeg sier det som en som nylig har havnet i denne gruppen).

Beskrivelsen av et samtidsoppgjør passer likevel kanskje bedre på denne enn på den første boka. Og her fremstår flere av karakterene mer sympatiske. I bok 1 faller alt sammen, her bygger man noe nytt opp i stedet: En slags kult bygget opp rundt en hjemløs ex-plateselger med god musikksmak, som prøver å rive seg løs fra blindsporet de har endt opp i. Sånn sett er boka mer fantasi enn den første: Virkelighetens Subutex-gjeng stifter ikke kollektiv på Korsika, de dyrker bitterheten sin på Facebook.

Uansett er det en god oppfølger, jeg liker den bedre enn bok 1. Det som virkelig bærer disse bøkene er de skiftende perspektivene, som får fram kontrasten mellom hvordan karakterene ser på seg selv og hvor patetisk de ofte fremstår for de andre. Jeg er usikker på hvor Despentes vil med den konstruktive retningen fortellingen tar. Bygger hun opp mot en slags frelsesfortelling for en ødelagt generasjon, eller er kulten på vei mot en enda mer spektakulær kollaps i bok 3?

· · Web · 0 · 1 · 1
Sign in to participate in the conversation
Bokgruven

Et sted for folk som liker å lese og snakke om bøker.