Follow

I, Jan Cremer, av Jan Cremer (1964). En halvt fiktiv selvbiografi om en opprørsk drittsekk, skrevet på et brutalt og rølpete språk.

Denne boka var ukjent for meg men var en kontroversiell bestselger i Nederland. Cremer forteller om hvordan han vokste opp i fattigdom og på anstalter for ungdomskriminelle, og hvordan han lærte å dyrke sine fire store interesser: Sex, kriminalitet, reiser og kunst. Boka er en sånn type macho myteskaping du ellers finner oftere i musikk: Se på meg, meg, meg, jeg er så utrolig tøff, jeg har ligget med så utrolig mange kvinner og bryr meg ikke om hva som skjer med dem etterpå ha ha, jeg hater det etablerte, jeg knuste trynet til han fyren som irriterte meg, osv osv. Ganske klisjé nå, men det er gøy å se dette i en tidlig form fra før det ble oppbrukt. Cremer var ikke den første slemme gutten i litteraturhistorien, men måten han er slem på peker framover mot de neste tiårene med rockemusikk for tenåringsgutter, og er teit og gøy på omtrent samme måte som AC/DC.

Forøvrig lurer jeg nå veldig på om George MacDonald Fraser kjente til denne boka da han noen år senere skapte Flashman, som langt på vei er Jan Cremer flyttet tilbake til det britiske imperiet på 1800-tallet. Jeg tenker spesielt på kapitlene hvor Cremer snubler inn i den franske fremmedlegionen i Algeria, avskyr det hele og rømmer så fort han kan.

Mer om boka og forfatteren her: lambiek.net/artists/c/cremer_j

· · Web · 0 · 1 · 1
Sign in to participate in the conversation
Bokgruven

Et sted for folk som liker å lese og snakke om bøker.