Follow

Vi var i Sovjet, av Lise Lindbæk m.fl. 1951.
Skuffende forsvarsskrift for Sovjetunionen. Skuffende først fordi jeg hadde håpet på noe som lignet mer på en reiseskildring. Lindbæk og resten av bokas forfattere besøkte Sovjetunionen som en delegasjon fra Norge, og jeg så for meg at det ville vært gøy å høre hva de så eller trodde at de så. Det er litt sånt her, men det meste av boka er mer en beskrivelse av ulike aspekter av sovjetsystemet på et mer teoretisk nivå. Utdanning, arbeidsliv, osv. Kjedelig og tvilsomt.

Og skuffende fordi apologetikken er så klønete. Lindbæk lover i starten at målet ikke er å skjønnmale Sovjet, og det stemmer i og for seg. De beskriver det ikke som et paradis. Og hun insisterer på at bare halvparten av delegasjonen er kommunister, og alle er i stand til å tenke selv. Men de må likevel forsvare eller unnskylde alt mulig. Det er ikke tvil om at Sovjet på noen punkter hadde mer å skryte av enn folk i Vesten var villig til å innrømme dem under Den kalde krigen. En ærligere bok ville holdt seg til å løfte fram sånne punkter. Et sted forklarer de hvordan det sovjetiske barnehagetilbudet gjør det mulig for begge foreldrene å være i jobb, og forsvarer dette mot norske kritikere som mener at moren bør holde seg hjemme. Ganske artig med tanke på at Norge i dag har det samme idealet om full barnehagedekning og begge foreldre i jobb. Og hun har selvfølgelig rett i at Sovjetunionen gjorde en formidabel krigsinnsats mot Tyskland, og at det er imponerende å bygge et utdannet industrisamfunn nesten fra bunnen av på noen tiår. Sånn hvis man ser bort fra de enorme forbrytelsene og feilgrepene.

Men nei, her skal _alt_ unnskyldes, inkludert fangeleirene og Lysenko. Og i stedet for å bare fortelle hva de ser, skal de hamre det inn med sidevis med tvilsomme tall. Jeg synes faktisk det er greit at de litt ukritisk formidler det de blir fortalt av folkene de møter. (På denne fabrikken er _alle_ stakhanovarbeidere! Vi bare _elsker_ kollektivbruket vår, men hø hø selvfølgelig er ikke alle i Sovjet like velstående som oss.) Sånn må det jo bli når du reiser på delegasjon til et diktatur. Det er den evinnelige teorien og tallene jeg går lei av.

Dette slår meg som en grunnleggende uærlig bok. Først og fremst tror jeg forfatterne lyver for seg selv.

Forøvrig ser Lindbæk ut til å ha vært en interessant person: nbl.snl.no/Lise_Lindb%C3%A6k

Sign in to participate in the conversation
Bokgruven

Et sted for folk som liker å lese og snakke om bøker.