Follow

Transasia av Max Reisch, 1939.

To østerrikere kjører med bil fra Palestina til Shanghai via Irak, Iran, Afghanistan, India og Burma i 1935 og 1936, delvis gjennom strekninger hvor det ikke finnes vei og de må få hjelp til å bære bilen. Denne reiseberetningen er mest et bilde av de europeiske kolonimaktenes siste gullalder. Reisch ser Asia gjennom nettverkene europeere har bygget der. Han overnatter hos oljeselskaper, misjonærer og europeiske myndighetspersoner, som alle mottar ham med åpne armer fordi han er en av dem. Om de er engelskmenn, italienere, franskmenn eller østerrikere som ham selv har ingenting å si. Hos dem får han tips om veien videre og får servert ekte europeisk mat. Utrolig nok setter han ikke pris på den lokale maten et eneste av stedene han besøker.

Rasismen han betrakter lokalbefolkningen med er av en type som jeg tror ikke finnes lenger: Selvsikker, ubevisst og vennlig nedlatende. Det finnes ingen annen måte å se ting på enn at europeerne bringer sivilisasjonens lys til verden. Det finnes ingen som utfordrer europeisk makt. Dermed får man en rasisme fri for den aggresjonen og mindreverdighetsfølelsen som må følge med i dag. Med tanke på når boka ble gitt ut (1939, 1944 i Norge) lurer jeg også selvfølgelig på om Max var en nazi. Det er et par avsnitt hvor han stiller seg uforstående til noen som har hørt at det skjer noe fælt i Europa. Og han kjempet såvidt jeg kan se i Andre verdenskrig. Men jeg tror svaret heller er at han står for et europeisk syn på verden som har mer å gjøre med de britiske og franske prosjektene enn det tyske. Og da den "upolitiske" utgaven av dette: Andre har allerede bygget imperiet for ham, og nå står han fritt til å reise på ekspedisjoner for å utforske det. Boka er også en hyllest til bilen som framtidens transportmiddel. Snart, lover han, vil gode motorveier binde Asia sammen og gjenåpne de gamle handelsrutene i moderne form.

@bjornstark Prøvde å finne ut av hvor han lå politisk, men det står ingenting (ihvertfall som jeg med den begrensa tysken min kan se), sjøl ikke på nettsida til Max Frisch-senteret.

Han sloss i 2.vk. i Afrikakorpset, og ga ut bok om det i 1962 (Mausefalle Afrika: Meine Wüstenfahrten bei Rommel/eng tittel: Out of the Rat Trap: Desert Adventures with Rommel). Av det jeg kan se av beskrivelsene av denne boka er den rimelig "apolitisk", men beskriver heller ingen av slagene han var i. Men jeg veit ikke hvor mye konklusjoner en kan dra utifra det - inntrykket mitt er at det ideologiske oppgjøret med nazismen ikke kom før litt utpå sekstitallet(?).

Samtidig synes jeg det sier litt at han visst ikke var politisk i boka/ettertid i det hele tatt. Det gjør han ikke til nazist, men det gjør også at han ikke er (tydelig) antinazist heller, eller tok noe synlig oppgjør med sin egen rasisme.
Hadde forsåvidt vært interessant å sammenligne hvordan han beskriver reisene sine i afrika/asia post-2.vk. - han tok noen turer og skreiv om det fram til åttitallet.

Den boka der, transasia altså, viser jo kanskje litt hva salgs grobunn nazismen hadde, da...

@victor Jeg vil ikke si at den viser noe om grobunnen for nazisme. Den gjenspeiler noe felleseuropeisk, noe som handlet mer om hva Storbritannia og Frankrike drev med enn Tyskland. Det er ingen aggressivitet her, mer en sånn selvsikkerhet som kommer fra å vite at nesten uansett hvor man stopper i Asia så finnes det noen der med makt som er som deg og vil ønske deg velkommen. Jeg gjetter at han forholdt seg ganske apolitisk til nazismen også, slik sikkert de fleste gjorde, og slik de fleste gjør til det militære i vårt samfunn også: Marsjerer ikke i gatene for krig, men hvis det blir krig, er man patriot og støtter staten.

@bjornstark Bra jobba med å finne en bok som står for det stikk motsatte av deg da! Hyllest til kolonialisme og bilisme på en gang😛

Sign in to participate in the conversation
Bokgruven

Et sted for folk som liker å lese og snakke om bøker.