When Christians First Met Muslims, av Michael Philip Penn, 2015.
Skumleste denne på besøk hos faren min i helgen. Det er en samling tekster fra 600-tallet oversatt fra gammelsyrisk hvor kristne som bor i områder som nettopp har blitt erobret omtaler islam. Det kan høres veldig spennende ut, og det er det egentlig også, men ikke på den måten man skulle tro. Det som slår meg mest her er hvor lite forfatterne forholder seg til islam som en religion. Man snakker om det mer som en blanding av militær svøpe og tilfeldig hedenskap. Detaljene er uinteressante. Flere av tekstene er apokalypser, or der fremstår muslimene kun som enda en av Guds mange måter å straffe verden på nå i endetiden. De omtales ikke en gang som muslimer, iallfall ikke så langt jeg kom (slutten av 600-tallet), det er ingen religiøse detaljer her, og det er bare såvidt de har fått med seg navnet Muhammed. Null interesse for religionen som driver disse hvem-de-nå-enn-er. Med andre ord, selv to generasjoner etter erobringen har de ikke justert på premissene de forstår verden med. Fra vårt perspektiv lever disse menneskene nå i "den muslimske verden". Men de har ikke oppdaget det selv ennå. Og det har jo litt med at dette først var en politisk og militær hendelse, og at flertallet av befolkningen fortsatte å være kristne i mange århundrer etterpå. Men perspektivet er likevel slående. For meg er det veldig interessant å se sånne ting, hvor verden har endret seg radikalt men folk fortsatt insisterer på å se den gjennom de brillene som fungerte for femti år siden. Dette er like relevant for vår egen tid, ikke minst for de virkelig store ideene som er så selvsagt at vi nesten ikke legger merke til dem en gang, så som alt som har med å gjøre med det økonomiske systemet vårt, det politiske systemet, økologi, og forholdet mellom Vesten og resten av verden.

@Bjørn Stærk 📚

Og det har jo litt med at dette først var en politisk og militær hendelse, og at flertallet av befolkningen fortsatte å være kristne i mange århundrer etterpå.


Høres litt ut som det kan sammenlignes med kristningen av skandinavia. Det var jo også hovedsaklig et politisk/militært prosjekt som hadde mer med hvem som skulle være konge, og hvor mye makt kongen skulle ha enn selve religionen. En av de viktige forskjellene er at de kristne forbød den gamle religionen, og fór ganske hardt frem mot de som ikke lot seg omvende/døpe. Men igjen handlet det vel egentlig mer om lojalitet mot kongemakten enn selve troen.
Follow

@harald Ja, litt det samme kanskje. Jeg så for meg at norske hedninger hadde en viss bevissthet rundt kristendommen som en alternativ religion? Men det kan jo også være nettopp fordi de kristne herskerne hadde et mer aktivt misjonsprosjekt. De tvang folk til å forholde seg til det tidligere enn muslimene.

@Bjørn Stærk 📚

Jeg så for meg at norske hedninger hadde en viss bevissthet rundt kristendommen som en alternativ religion?


Det hadde de nok også, men i en allerede polyteistisk verdensanskuelse er det ikke nødvendigvis så merkelig om andre dyrker andre guder enn en selv. Det er også en del hint oppigjennom sagalitteraturen, at det viktigste var å la seg døpe, ikke så mye hva man trodde på.

Dette endret seg imidlertid raskt utover middelalderen etter hvert som kirkevesnet ble mer utbredt. Forskjellen blir som du sier, at de kristne var hardere på å undertrykke den eksisterende trua.
Sign in to participate in the conversation
Bokgruven

Et sted for folk som liker å lese og snakke om bøker.