Follow

Ungen, av Oskar Braaten, 1911.
Hønse-Lovisa på Sagene i Oslo tar seg av enslige mødre og prøver å forhindre dem i å selge bort barna sine til rike vestkantfamilier. Denne ble for sentimental og moralistisk for meg. Ikke at det er noe galt med det å tegne karakterskisser med få setninger som er så klare at du umiddelbart føler noe for dem. Det fungerer i starten og drar meg rett inn i fortellingen. Men det bare bygger på seg til det blir for mye. Det slutter med at Hønse-Lovisa manipulerer en av mødrene til å tro at hun har lyktes med å adoptere bort barnet sitt, og deretter driver henne dypere og dypere ned i fortvilelsen, for så å avsløre at barnet fremdeles er der. Et sadistisk mind game hvor moralen er at selv om du er en fattig, enslig mor, og barnets far bare går rundt og drikker og stjeler, så må du for guds skyld aldri tenke tanken om å adoptere det bort. For båndet mellom mor og barn er hellig og ubrytelig. Adopsjon er galt og dumt og du kommer til å angre på det og drikke deg i hjel etterpå.
- Ok, men hun er jo faktisk ekstremt fattig?
- Adopsjon er GALT!
Ok. Det er litt rart dette. Moralen man kunne ha funnet her er at det er for gæli at enslige mødre behandles som dritt og ikke får noen annen hjelp enn fra en snill men rar og småpsykotisk hønsedame. Kanskje man skulle hatt noen velferdstjenester for sånt. Men mot slutten er alt dette borte, og det eneste Braaten er opptatt av er at Du Må Aldri Adopere Bort Et Barn. Uansett, jeg hørte dette skuespillet som lydbok fra Storytel. Det er bare én stemme her, men hun er til gjengjeld så flink at det ikke gjør noe. Språket er det beste med dette skuespillet, og hun gjør en veldig god jobb til å være alene om fremførelsen.

· · Web · 0 · 1 · 0
Sign in to participate in the conversation
Bokgruven

Et sted for folk som liker å lese og snakke om bøker.