Folket på Innhaug, av Anne Karin Elstad, 1976.
Bonderoman om hardt arbeid, bra død, skam og andre trøndertradisjoner på begynnelsen av 1800-tallet. Dette er en sjanger jeg ikke har lest så mye av. Jeg ser alltid for meg, hvor mye kan det skje på en gård liksom? Og hvis de skal være tro mot virkeligheten, må slike romaner ha mye til felles. Men det er noe med at de beste forfatterne utfolder seg innenfor strenge rammer, og skaper noe unikt der ingen skulle tru at osv. I fjord leste jeg Medmenneske av Olav Duun, som var god, men de bitre personkonfliktene i den var så gjenkjennelige at det nesten ble for lett å sette meg inn i det. Elstad får frem bedre hvor fremmed verdenen hun skriver om er. Handlingen balanserer mellom det som kulturelle endringer har gjort ugjenkjennelig og det som er evig og allment. Ofte på en og samme tid, som når vi ser hvordan gjerningsmannen og offeret tenker om en voldtekt. Aggresjonen og skammen er evig, men den kulturelle konteksten de bruker for å forstå hendelsen er fjern. Dette er en trist men fin bok. Fant den på et loppemarked i fjor, og hvis jeg snubler over oppfølgeren en dag plukker jeg nok opp den også.

Follow

Heh, det skulle selvsagt vært brå død, ikke bra død. Autocorrect! For bra død må vi nok enda lenger tilbake i tid, til sagnene.

Sign in to participate in the conversation
Bokgruven

Et sted for folk som liker å lese og snakke om bøker.