Follow

Epp av Axel Jensen, 1965.
I en boligblokk i en modernistisk dystopi forteller en pensjonist om hvor mye han avskyr naboene sine. Det tok meg et par forsøk å komme inn i denne. Fortellerstemmen er smålig og vimsete, og henger seg opp i meningsløse detaljer. Det som gjør dette gradvis morsommere er at det ikke går noe sted. Ingenting viktig skjer fra start til slutt. I blant snubler fortelleren seg til å si noe interessant om det gjennombyråkratiske samfunnet han lever i - byene er tydeligvis tegnet etter Le Corbusiers prinsipper, og lengden på navnet ditt justeres for å vise hvor mye status du har - men han kommer seg kjapt tilbake til det som virkelig opptar ham: At naboen ikke liker hundemønsteret på tapeten hans. Boblende og uforutsigbart tøys som gir meg lyst til å lese mer av Jensen og kanskje også biografien @hogrim anbefalte.

Sign in to participate in the conversation
Bokgruven

Et sted for folk som liker å lese og snakke om bøker.