Pinned toot

Disse bibliotekreglene har hengt ved siden av bokhyllene mine i noen år:

Vennligst ..
.. lag eselører
.. skriv i margen
.. strek under ting du liker
.. lag brekk i ryggen
.. sett kaffemerker
.. legg igjen en beskjed til neste eier
.. skriv navn og dato for når du leste den ferdig
.. eller sett spor etter deg på andre måter.

Akkurat nå er perfekt tidspunkt for å bestille bøkene mine signert som julegave:
- Ytringsfrihet annotert: 159,-
- Jakten på den grønne lykken: 249,-
- Å sette verden i brann: 149,-
Send DM eller mail!

bearstrong.net/books/

Min omtale av Behind the Screen av @ubiquity75, om folka som gjør det vanskelige modereringsarbeidet vi andre ikke tenker på lenger: bearstrong.net/tech/2020/11/be

Min omtale av Et land på fire hjul av Ulrik Eriksen, en god bok om norsk bilhistorie med en rekke hakesleppøyeblikk: bearstrong.net/2020/11/land-pa God historie er ikke partisk, men den er sannelig ikke nøytral heller.

Siste hånd lagt på manuset til Togeventyret. Slippes i januar/februar, men det er lov å notere seg for en signert forhåndsbestilling.

Jeg snublet over en link jeg en gang postet til denne flotte bokanmeldelsen som setter fantasy-forfatteren Patrick Rothfuss opp mot Tolkien og får mye bra ut av kontrasten: strangehorizons.com/non-fictio

One Billion Years to the End of the World av Arkady og Boris Strugatsky, 1977.

En fysiker er på sporet av et teoretisk gjennombrudd, men en rekke absurde hverdagslige hendelser overbeviser ham om at selve universet ønsker at han skal avslutte forskningen. Flere venner av ham i helt andre fagfelt opplever det samme. De må ta stilling til hvordan de skal forholde seg til dette allmektige og uforståelige _noe_ som insisterer på at de skal stoppe forskningen sin.

Dette er en ganske perfekt liten roman fra Sovjetunionens største science fiction-forfattere. Fokuset er på det nære og hverdagslige. Kreftene som motarbeider hovedpersonen gir seg til kjenne gjennom venner og fremmede som kommer på besøk og oppfører seg på måter som er akkurat nok utenfor normalen til at det er forvirrende og uhyggelig. Fortellingen handler ikke så mye om hva disse kreftene faktisk er, men om hvordan karakterene forholder seg til dem. Hva gjør du når du finner mening i å være fysiker, men en uimotståelig kraft befaler deg å gi avkall på det store gjennombruddet du er på vei mot?

Paralellen til virkelighetens Sovjetunionen ligger vel ikke langt under overflaten her. Dette var en del av livet for mange forskere og intellektuelle. Du interesserer deg for noe, er på sporet av noe, men får et klart signal fra mektige krefter om å holde deg unna. Motstand er nytteløst og vil bli straffet hardt. Til gjengjeld kan du forvente å bli rikelig belønnet hvis du adlyder.

Samtidig beskriver de en konflikt og en følelse som på ingen måte er avgrenset til et bestemt kommunistdiktatur på 1900-tallet. Dette er en ganske allmenn ting. Du kan plassere konflikten i vårt eget samfunn. Med en lett omskrivning kunne dette vært en cyberpunkroman. En større omskrivning kunne gjort det til en historisk roman om religiøs angst, om å slites mellom dine egne ønsker og din uklare forståelse av hva Gud vil ha fra deg.

Av Strugatsky-brødrene har jeg ellers lest Roadside Picnic, hvor det underliggende temaet langt på vei er det samme: Menneskers forhold til mektige krefter som manipulerer selve virkeligheten vi forholder oss til. Begge er sterkt anbefalt.

Social Cooling: The long-term negative side effects of living in a reputation economy.

socialcooling.com/

Share this insightful resource!

Just like #TheSocialDilemma film on Netflix it serves to make people directly aware of how social media might impact their personal life.

#socialcooling #surveillancecapitalism #socialmedia #humanetechnology #humanedesign #humanetechnow

(Thanks to @tobi for providing the link)

Kan man lese ebøker på Kindle uten å kjøpe dem via Amazon? Jeg har skrevet litt om Calibre, DRM og å bruke en Kindle som om det var et verktøy, ikke en del av Amazons plan for verdensherredømme. bearstrong.net/tech/2020/10/ki

Og fra landsmøtet i Ap i 1969 (s135-6):

1) Interessant at han tydelig sier han vil bort fra økonomisk vekst som ensidig mål. Han er vel ikke den eneste på sekstitallet som gjorde det (mener Kennedy (som Steen hadde møtt) var innom det en gang). Lurer alltid på hvor dypt disse utsagnene stikkee, og hva slags forståelse av vekst som egentlig ligger bak (det ser jo ikke ut til å være kobla til noen mer helhetlig vekst/kapitalismekritikk (eller - motstand)).

2) Litt gøy å se insisteringa på å bruke sosialismebegrepet misvisende - det med grensedrsgninga mellom sosialister og ssoialdemokrater har jo blitt ei greie igjen nå, særlig i usa/uk

Show thread

Fra Lahlum sin Reiulf Steen-biografi. Fiffig hvordan dette blir presentert som et tiltak for klassesamarbeid på sekstitallet, mens omtrent samme ide blir presentert som et ledd i en konfliktbasert (sosialistisk) strategi nå om dagen

Togferieboka har endelig kommet til den hyggelige "åpne manuset på nytt etter en måned og oppdage at dette blir jeg faktisk glad av å lese"-fasen. Utgivelse blir kanskje i januar, men det er alltids lov å notere seg for en signert forhåndsbestilling.

Giganten, av Aage Storm Borchgrevink, 2019.

Overblikk over Statoils historie fra et uavhengig ståsted. Dette er på den ene siden en god og lettlest bok om et interessant emne. På den andre siden er det en del jeg savner her. Historien er fortalt som en serie med fortellinger om viktige hendelser i Statoils historie, typisk med noen viktige beslutningsdeltagere som gjør noe spennende. Det fungerer og gjør det lett å engasjere seg i boka, men det er bare veldig mye av det, og det blir lite plass til overblikk. Jeg blir nysgjerrig på hva som skjer innimellom disse fortellingene og på en del "kjedelige" strukturelle ting som: Hvordan så Statoil-konsernet egentlig ut på 1980-tallet, 1990-tallet osv? Hva er det de helt konkret _gjør_ når de er tilstede i et norsk eller utenlandsk oljefelt hvor det er en eller annen fordeling av eierskap og oppgaver med andre selskaper? Hvordan ser jobbhverdagen ut i ulike deler av konsernet, og hvordan har dette endret seg over tid? Det er mye spennende om dette i starten av boka. Vi får høre om arbeidsforholdene på oljeplattformene i en periode hvor de fremdeles var ganske kaotiske og usikre. Men etterhvert blir dette mer en fortelling om store menn som har en prat om noe, og vi får bare mer tilfeldige glimt av det store bildet.

På samme måte blir det ganske ullent om Statoils posisjon i mediene og politikken, bortsett fra når dette direkte berører fortellingene boka fokuserer på. Det er jo dette som er ekstra interessant med Statoil: Nettverkene de har bygget. Rollen deres som premissleverandør for oljedebatten. Igjen hører vi mest om sånt i starten av boka, hvor Arve Johnsen er hovedpersonen og Statoil var mer et politisk kontroversielt Ap-prosjekt.

Dette er sikkert boka du skal lese for en oppdatert historie om Statoil. En stor styrke er at den er uavhengig og dermed kan kritisere Statoil, noe du på ingen måte kan ta for gitt med et selskap som har så tette bånd til mediene. Jeg skulle likevel ønske den var bedre. Alt bør ikke fortelles i form av et spennende narrativ med mektige menn som krangler og tar beslutninger.

Jeg har blitt tipset om at den neste boka å lese av Iris Murdoch da er The Sacred and Profane Love Machine. twitter.com/supercamilla/statu

Show thread

The Black Prince av Iris Murdoch, 1973.

Forfatter med stort selvbilde har usunt forhold til menneskene rundt seg. Det var en morsom tilfeldighet at jeg leste denne like etter Marta Breens Om muser og menn (bokgruven.no/@bjornstark/10475). Temaene overlapper: To av karakterene her er kulturmenn med et problematisk forhold til kvinner. Fortelleren forakter de middelaldrende kvinnene i hans liv, og forelsker seg i stedet i en alt for ung kvinne som er på leting etter en mentor.

Fortellingen begynner som en farse. Fortelleren, en eldre forfatter som tar kallet sitt så seriøst at han bare har skrevet noen få bøker, står klar til å forlate byen for å skrive sitt neste mesterverk i ensomhet, når en rekke irriterende personer trenger seg på og distraherer ham. Eks-konas bror, eks-kona, en forfattervenn som skriver middelmådige bestselgere, søsteren, osv. Hele tiden nye personer og problemer. Uansett hva han gjør for å slippe unna, graver han seg bare dypere ned i forviklinger og konflikter han føler seg høyt hevet over.

Underveis skjønner man at fortelleren ikke er til å stole på. Han fremstiller seg selv som et geni og de andre karakterene som patetiske og plagsomme, men mellom linjene ser vi en mann som sliter med å ha normale relasjoner til menneskene i sitt liv og er i ferd med å miste kontakt med virkeligheten. Han forholder seg til ideen om at han er en stor kunstner omtrent slik en religiøs fanatiker forholder seg til Gud: Det er den ene sanne tingen alt annet ses i lys av. Det endelige bruddet med virkeligheten skjer når han forelsker seg i forfattervennens datter og innbiller seg at dette er kjærlighet på et nærmest kosmisk plan, et møte mellom sjelevenner som er like perfekt og intenst som hans eget litterære geni. Fortelleren forsvinner inn i galskapen mens han lar menneskene rundt seg gå til grunne. Samtidig legger han frem sin egen sak så godt at man nesten kan velge å tro ham helt til det siste.

Mot slutten slipper de andre karakterene til orde og sår ytterligere tvil om fortellerens fremstilling. Hva som egentlig har skjedd forblir uklart. Fortellingen kan leses forsiktig kritisk, altså at hendelsene skjedde men har blitt fordreid, eller den kan leses som rent oppspinn.

Dette er uansett noe av det mest fornøyelige jeg har lest på lenge. Fortelleren er altså svært selvhøytidelig, og legger stadig vekk ut på utlegninger om Kunsten og Sannheten, men dette er likevel en konsis og skarpt skrevet roman som jeg slet med å legge fra meg.

the grrm thing, racism, problematic faves (1/x) 

GRRM doubled down on downplaying Campbell’s white supremacist, because of course he did, with a subtweety blog post where, almost comically, he quotes Gandhi of all people about honouring the good things dead people did. cause editing some gatekeepey sci-fi mag outweights being an outright nazi apparently.

I don’t know why this bothers me so much. it’s not like it’s my first problematic fave…

Artig. Hadde ikke lest Isaac Asimovs brutale kritikk av George Orwell og 1984 før:

"Almost every one of the few individuals we meet in 1984 has, as his job, the rapid rewriting of the past, the readjustment of statistics, the overhauling of newspapers - as though anyone is going to take the trouble to pay attention to the past anyway.
This Orwellian preoccupation with the minutiae of 'historical proof' is
typical of the political sectarian who is always quoting what has been said and done in the past to prove a point to someone on the other side who is always quoting something to the opposite effect that has been said and done.
As any politician knows, no evidence of any kind is ever required. It isonly necessary to make a statement - any statement - forcefully enough to have an audience believe it. No one will check the lie against the facts,
and, if they do, they will disbelieve the facts."

newworker.org/ncptrory/1984.ht

Jeg fortsetter å plugge hull i min allmenndannelse. Denne gang er Fahrenheit 451 fortært. At Bradbury allerede i 1953 forutser dagens medieteknologi og dets problematiske sider er forbløffende! Boken blir faktisk bare mer aktuell for hvert år! Forhåpentlig med unntak av hans (tidstypiske?) frykt for atomkrig...

@bjornstark Fantastisk! Jeg skriver kun navn, år og by der boken ble anskaffet, og låner og bytter velvillig. Håpet er at det kan bli lister med eiere som fyller hele sider etterhvert. Lettere inspirert av backpacking-doktrine fra tidlig totusentall, som henger ved.

Om muser og menn av Marta Breen, 2019.
Om kulturmenn, skjevheter og usynlige kvinner i kunsthistorien. Debatten om kvinner i kulturlivet blir veldig slitsom i mediene, fordi det er så mange taleføre personer som føler seg berørt og tråkket på. Alle skal si sitt, inkludert voldtektsforbryterne. Derfor ble jeg veldig glad av å lese denne, som går gjennom hele temaet på en ryddig og grundig måte. "Kulturmannen" deler av boka handler om er altså den innflytelsesrike mannlige kunstneren/døråpneren som bare leser menn, bare skryter av menn, bare anerkjenner menn som likeverdige, og enten ikke ser kvinnene rundt seg eller ser dem gjennom seksuelle briller. Det handler ikke nødvendigvis om at de begår overgrep, selv om noen gjør det. Det handler heller ikke egentlig om det umoralske ved å være en kynisk rundbrenner, men om at det er kvinnene i miljøet rundt seg de gjør bruk av. Dermed stenger man dem ute fra den typen nettverk og påvirkning mannlige kunstnere nyter godt av. De brukes og kastes, eller ender opp som usynlige tjenere i den store mannens hjem.

Breen skriver også om andre skjevheter i kulturlivet, helt grunnleggende ting som tilgang på tid og ro og et sted å jobbe for seg selv. Dette påvirker ikke minst hvordan vi tenker på kunsthistorien. Dette er en sånn ting jeg vet abstrakt, at fraværet av store kvinner i kunsthistorien handler om helt praktiske ting alle trenger for å være kreative - tid, ro, plass, respekt, tillatelse. Det er likevel noe annet å få servert så mange konkrete eksempler på de som ble stengt ute, og også å se hvordan de få som lyktes faktisk fikk det til. Det å se det usynlige på denne måten er ikke en bryter man skrur på en gang for alle, men en konstant kamp mot enkle fortellinger. Jeg prøver å bli flinkere på dette selv, og selv om det er vanskelig å se det usynlige, gjør dette også historien mer spennende. Det er på en måte dette som _er_ historie som fag, et kontinuerlig prosjekt for å revurdere det vi trodde vi visste.

Jeg kjenner meg igjen i det Breen skriver om de praktiske forutsetningene for å være kreativ. Det er jo allmenngyldig dette. Å skrive bok handler ikke om å være et Stort Geni, men om å få til x, y, z i hverdagen, innimellom annen jobb og pengekrav og skrikende barn. Også menn stenges ut av kulturlivet på samme måte. Du rekker aldri å bli flink til noe hvis du måtte jobbe i stedet for å øve, og det hjelper ikke å være flink hvis du av ulike grunner ikke blir tatt på alvor av døråpnerne. Det er mange skjevheter å ta tak i her. At dette skulle handle om at noen "er" genier og andre ikke, er bare noe de vellykkete sier for å begrunne sin egen suksess. Slik er det ofte med feministiske ideer, har jeg oppdaget: De bidrar til å sette _alle_ fri.

Boka er god og kort og en sterk anbefaling til alle som har en relasjon til kulturlivet eller er interessert i kunsthistorie.

Jeg har aldri løftet en finger for å sette meg inn i hva Min kamp handler om, men inntrykket jeg sitter igjen med fra tilfeldige omtaler andre steder er at det er en slags Peep Show i romanform, med Knausgård som Mark?

Show more
Bokgruven

Et sted for folk som liker å lese og snakke om bøker.