Pinned toot

Disse bibliotekreglene har hengt ved siden av bokhyllene mine i noen år:

Vennligst ..
.. lag eselører
.. skriv i margen
.. strek under ting du liker
.. lag brekk i ryggen
.. sett kaffemerker
.. legg igjen en beskjed til neste eier
.. skriv navn og dato for når du leste den ferdig
.. eller sett spor etter deg på andre måter.

Hei alle sammen. Jeg heter Loki og er en norsk student. Jeg studerte norsk ved UCLA i USA og UiO i Norge. Jeg ble uteksaminert i 2015 og ønsker å trene norsk mer. Jeg leser Harry Potter akkurat nå, og snakker norsk med svenske venner. Jeg bor i Los Angeles og jobber i TV på CBS.

Når jeg anbefaler Chestertons Eugenics and Other Evils er det normalt på tross av oppgjøret med eugenikk, som jo ikke er så aktuelt nå som for hundre år siden. Det er mest av alt en god bok om umenneskeliggøring av fattige. Men akkurat i dag får jeg gjøre et unntak og anbefale den for eugenikkangrepet også. gutenberg.org/ebooks/25308

Gå inn i din tid: Thomas Hylland Eriksen i samtale med Dag Herbjørnsrud, 2019.

En løs prat om Norge, verden, og alt Hylland Eriksen har ment noe om, tiår for tiår fra 1980-tallet til i dag. Jeg var en fan av THE på 1990-tallet, og uenig på 2000-tallet. I dag tenker jeg at han er smartere og mer nyansert enn nesten alle som har kritiserte ham, men samtidig har store svakheter. Noe av det er guruproblemet alle som synser bredt lider av: At viljen til å mene strekker seg lenger enn evnen, og siden THE kan eksepsjonelt mye, blir problemet ekstra synlig i hans tilfelle. Men hvem vil kaste den første steinen der, liksom?

Men det er også noe annet som skurrer, en følelse av at det å gå inn i vår tid er nettopp det han sliter litt med å gjøre her. Problemet forsterkes av Herbjørnsrud, som jeg oppfatter som lettvint og veldig på hugget, som en utgave av THE som fortsatt har noe å bevise, selv om han også er smartere enn mange av kritikerne sine. Han tar mye plass i boka, og det fungerer ikke så bra. Kanskje er det et generasjonsproblem, at de begge er fra noenlunde samme generasjon, og sammen ikke klarer å rive seg ut av blindsonene dette fører til? Jeg tror en intervjuer fra en yngre generasjon, med flere kritiske spørsmål og mindre behov for å ta opp plass, ville fått mer ut av THE. For du skal aldri undervurdere denne fyren.

Åja.

Leser masse SFF på engelsk. Masse. Leckie, Jemisin, Bujold, Stephenson, etc.

Prøver nå å lese mer norsk for å gjenvinne språkfølelsen og muligens også skriveevnen. Liker språk og humrenivå hos Matias Faldbakken, Mads Rage, Stig Sæterbakken, um. Bringsværd/Bing/Hansen. Norsk oversettelse av Corto Maltese.

Tar gjerne imot anbefalinger generert ut fra disse!

Også veldig begeistret for sakprosa om snevre tema, gjerne ymse havdyr eller medisin.

Kjære bokgruven:
Jeg vil gjerne lese Sæterbakkens oversettelse av Teratologens ‘Eldreomsorgen i Øvre Kågedalen’. Deichman har den ikke, og den er ikke å finne i bokhandel. Har du et eksemplar jeg kan få kjøpe eller låne? (Jeg er noenlunde veloppdragen og osloboende, for hva det er verd.)

(Det er Sæterbakkens oversettelse/gjendiktning jeg er interessert i, mer enn den svenske originalteksten.)

Beslutningen min om at alle nye brukere i bokgruven må godkjennes ble endelig belønnet: Der kom det første forsøket på en spamkonto!

Fin introduksjon til Mastodon. github.com/joyeusenoelle/Guide Spesielt denne: "How do I establish my brand's presence on Mastodon? The short answer: Please don't."

Men det er vel uunngåelig at også fødiverset blir invadert av kommunikasjonsrådgivere, hvis det tar av.

#litteratur #filosofi Eg les "Nilen - historiens elv" av Terje Tvedt. Han omtalar den franske forfattaren Gustave Flaubert, og sitatet er vakkert nok til å dele:

"Rent filosofisk og eksistensielt mente han at *ordning* innebar en fordømmende og prippen holdning til menneskets tilstand og motvirket den åpenhet og fravær av rigiditet og regler mennesket burde tilstrebe."

Godt sagt!

Bøker gir meg glede. Elsker å lese og synes bøker er den beste gave.

Er ganske altlesende - cellulose, ebøker og lydbøker.

Alle sjangre, men mest skjønnlitteratur. For tiden er jeg spesielt opptatt av kvinnestemmer. Ali Smith er min store favoritt.

Stor forkjærlighet for sci-fi og fantasy, spesielt Neil Gaiman (Neil for President) og Stephen King.

Er veldig glad i lyrikk og skriver litt selv (ikke publisert).

Synes tegneserier er er kult medium, men sliter med å lese dem. Kan dette være en egen slags dysleksi? Leser godt forøvrig.

Har aldri lest en biografi. Det frister ikke, men jeg lar meg kanskje overbevise hvis noen kan anbefale noe kjempebra?

En annen ting jeg fant i kvikksølv (1997) er at øgrim brukte hen som kjønnsnøytralt pronomen, ikke bare der (bilde 1), men også i 1985 (grisen før jul, bilde 2).

Om jeg skal gjette tviler jeg på at det er avleda av det finske "hän" som hen i dag er, det er kanskje heller bare at han har satt inn "e" som "nøytral" vokal istedenfor a/u, men finurlig lell.

(forøvrig ligger bøkene til øgrim ute som pdf: pdf-arkivet.no/ogrim/ (med tillatelse fra arvingene, tilogmed, så ikkeno snusk her))

Vernon Subutex 1 av Virginie Despentes, 2015.
En tidligere platebutikkeier hopper fra sofa til sofa blant gamle venner for å unngå hjemløsheten. Perspektivet skifter fra vert til vert og gir oss en serie brutale karakterskisser av personer som stort sett befinner seg i de nedre lag av kulturlivet i Paris. Gyldendal beskriver dette som et portrett av samtidens Frankrike, men det er egentlig ikke riktig. Nesten alle karakterne her er personer som hadde sine beste år på 1990-tallet, eller iallfall tilhører den generasjonen. Siden har det for det meste gått nedover for dem. Satiren er altså rettet mot forfatterens egen generasjon, folk som har kommet til den alderen (50 til 60) hvor avstanden mellom selvbilde og hva man faktisk har fått til er på sitt morsomste. Det oppleves ekte. Når hun blant flytter perspektivet til unge karakterer, blir skissene mer stereotype, som om de er sett gjennom mediedekningen av ting hun ikke har vært med på selv. Men de er det heldigvis ikke så mange av.

Jeg vil så gjerne lese mer enn jeg gjør, og tenker og har erfart at å lese tegneserier kan hjelpe hjernen tilbake til roen som trengs. Jeg leste nå Bragepris-vinnende Sult av Martin Erntsten og det var en flott opplevelse!

Det er litt interessant å se på dette i kvikksølv av tron øgrim fra 1997, iallefall meg som ble født tre år tidligere.
1) Jeg er litt overraska at både "vitenskapen er kjent" og "dette er sjukt alvorlig" -greia er med allerede her. Spesielt det siste med alvor syns jeg er mye tydeligere nå enn typ for sånn 5 år sia

2) også litt interessant hva som er forskjellig - vitenskapen framstilles som usikker, altså det er ikke konsensus på samme måte som i dag (og det er ikke noe om at fornektere er finansiert av storkapital). Argumentet er heller (eller i tillegg) basert på at sjølv om man ikke veit noe spesifikt om den eller den effekten, så er det åpenbart at det moderne samfunnet (kapitalismen) har negative innvirkninger på miljøet, uavhengig av hva den spesifikke prossessen er.

Imens har vi i dag en mer "vitenskapen er klar"-greie, og vi går mye mer ned i detalj på ting - 1,5 vs 2 grader, hvor mange ppm som er akseptabelt, klima mot andre miljøkriser osv. Og det er jo greit nok, men jeg lurer på om man ikke har mista litt av det overordna; ihvertfall hos de mer moderate er det tallene man først og fremst krangler om, og ikke den kategoriske (system-)kritikken (og kanskje i samme bane: tekniske tiltak vs samfunnsomveltning)

Hundreåringen som klatret ut gjennom vinduet og forsvant, av Jonas Jonasson, 2009.
Hundreåring er på rømmen fra politi og gangstere, mens vi får tilbakeblikk til det begivenhetsrike livet han har hatt. Denne ble for søt og sentimental for meg, så jeg kom ikke så langt. Det er noe barnebokaktig over hvordan han flyter gjennom handlingen, og ikke på en god måte. Gangsterne er Home Alone-forbrytere. Hovedpersonen er en mindre interessant Forrest Gump som snubler inn og ut av den spanske borgerkrigen uten at det er morsomt eller viktig eller noe som helst, bare "ja den borgerkrigen du vet? Han var der også". Og hvis jeg skal gjette, blir det vel noe tapt kjærlighet og en avslutning som binder ting sammen på en måte som får deg til å gråte litt e.l. Det er veldig Sentimental Amerikansk Nittitallsfilm dette. Iallfall så langt jeg kom.

Money and Government: Unsettled Issues in Macroeconomics, av Robert Skidelsky, 2018.
Klargjørende økonomihistorie med vekt på vekslende teorier om hva penger er og hvilke virkemidler staten bør bruke for å påvirke økonomien. Bygger opp mot en kritikk av dereguleringen som ga oss finanskrisen og av austerity-politikken i årene etter. Forfatteren anbefaler heller å bygge videre på arven etter Keynes, men dette er langt fra en ensidig bok. Skidelsky legger mye innsats i å forklare ideer fra alle sider av pengedebattene gjennom to hundre år. I stedet for en fortelling om De Som Har Rett mot De Som Tar Feil blir det en nyansert fortelling om økonomer som prøver å finne en måte å fange den kaotiske økonomien i teorier som gjør den politisk håndterbar, hvor avstanden mellom de ulike sidene i blant er mindre enn man skulle tro. Han prøver å definere feilene som fører til krise mer presist enn å legge skylda på en "side" eller et helt system. F.eks. uenigheten om hvorvidt penger er en abstraksjon som tilslører den ekte økonomien, eller også en viktig faktor i den. Eller ideen om at en stats økonomi bør behandles på samme måte som en husholdningsøkonomi.

Mye av dette ligger på et nivå akkurat over det jeg forstår. Verdien for meg her er ikke at jeg vil ta stilling til konkrete teorier og forslag, men at boka tegner et kart over landskapet makroøkonomiske ideer foregår i. Altså et kart som ikke bare gjør bruk av én retning innen økonomien. For meg er det klart at det er mye både råttent og bra i det økonomiske systemet vi har bygget opp, men at mye av det råtne går så dypt at det ikke kan løses med små justeringer innenfor systemets premisser. Det trengs en vilje til å lete etter nye perspektiver. Dette er ett sted å begynne. (Et annet sted er kanskje økologisk økonomi.)

Les også David Graebers essay om boka: nybooks.com/articles/2019/12/0

Leste The Darkening Age. Interessant, men veldig ensidig bok om kristendommens seier over antikkens Europa.

Hun klarer dels å formidle en sorg over kulturen som gikk tapt, og skriver mye spennende og morsomt om hvordan overgangen til kristendommen gikk for seg.

Men det blir litt vanskelig å ta helt på alvor når hun skriver så polemisk.

Morsomt å lese Celsus', Galens og andre filosofers angrep på kristendommen. De antikke gav seg ikke uten kamp. De hadde blitt store på YouTube.

"The divine scriptures were, Celsus said, rubbish; the story of the Garden of Eden was ‘very silly’ and Moses ‘had no idea’ about the true nature of the world. The ‘prophecies’ that had predicted Jesus’s coming were also a nonsense, since ‘the prophecies could be applied to thousands of others far more plausibly than to Jesus’. Judgement Day also came in for scorn. How precisely, asked Celsus, was this going to work? Cherished Christian beliefs were dismissed as being the sort of tales that ‘a drunken old woman would have been ashamed to sing . . . to lull a little child to sleep’"

Og lo høyt av historiene de stakkars romerske guvernørene som måtte hanskes med martyrlystne kristne.

In fact, all over the empire, Romans are frustratingly unwilling to play their role as bloodthirsty martyr-makers. Many even refuse to execute Christians when they arrive in front of them. Arrius Antoninus was a Roman governor of Asia who in the late second century had executed a number of Christians in his province. He was perhaps unprepared for what came next. Instead of fleeing, local Christians suddenly turned up and, in one large mob, presented themselves before him. Antoninus did indeed dutifully kill a few (presumably there is only so much temptation a Roman can stand) but rather than dispatching the rest with pleasure, he turned to them with what, even with the passage of almost two millennia, sounds unmistakably like exasperation. ‘Oh you ghastly people,’ he said. ‘If you want to die you have cliffs you can jump off and nooses to hang yourself with.’

Verdt å lese, men jeg må lese Tom Hollands Dominion for å få en liten motvekt :)

The Female Man av Joanna Russ, 1975.
Russ var en radikalfeminist og science fiction-forfatter og kritiker. Plukket opp denne brukt fordi jeg nettopp hadde lest We Who Are About To... som er en knyttneve av en "overlevende strandet på øde planet men haha de dør alle sammen for selvsagt gjør de det"-fortelling. Denne er en eksperimentell kaleidoskopisk satire hvor fortellerstemmene, kvinner fra ulike parallelle virkeligheter eller tidsperioder, glir over i hverandre. Jeg likte den, men kom bare halvveis. Limet i utgaven jeg hadde kjøpt var dårlig, sider begynte å falle ut, og plutselig hadde babyen revet den i stykker og plassert mange av sidene et sted det er vanskelig å få tak i dem. Og jeg likte den ikke så mye at jeg vil legge ned den innsatsen for å komme videre.

Så boka jeg egentlig vil anbefale er We Who Are About To... Det er en fortelling som gjør seg unna med Robinson-klisjeene i starten bare for å gjøre narr av dem, og så går mesteparten av boka med på at den siste overlevende blir gal.

..og er ikke denne en forløper til memeformatet "ta et eksisterende bilde og sett dine egne metaforiske merkelapper på det"?

Show more
Bokgruven

Et sted for folk som liker å lese og snakke om bøker.