Pinned toot

Disse bibliotekreglene har hengt ved siden av bokhyllene mine i noen år:

Vennligst ..
.. lag eselører
.. skriv i margen
.. strek under ting du liker
.. lag brekk i ryggen
.. sett kaffemerker
.. legg igjen en beskjed til neste eier
.. skriv navn og dato for når du leste den ferdig
.. eller sett spor etter deg på andre måter.

Bønn for Tsjernobyl

Temaet har aldri interessert meg før serien på HBO, og da jeg kom i fare for å fortelle en hviterusser at Norge ble hardt rammet av avfall fra Tsjernobyl, så forstod jeg at jeg ikke hadde nok kunnskap om emnet.

Så jeg plukket ned denne boken fra anti-biblioteket mitt.

Det er en veldig sterk bok som absolutt har fortjent prisene den har fått. Det er ikke mange bøker som klarer å tvinge frem tårer hos meg.

Jeg tror det er vanskelig for oss nordmenn å fatte hvor mye elendighet og lidelse våre med-europeere har levd gjennom i øst.

Samtidig fikk den meg til å tenke på lidelses-voyerisme, som jeg kanskje er en deltaker i selv. Min serbiske venninne har flere ganger kommentert hvordan enkelte nordmenn finner hennes grusomme opplevelser "interessante" og "spennende". Vi har det kanskje så godt at vi vil bruke andres lidelser som en dannelsesreise.

Det samme opplever mennesker fra Tsjernobyl i Hviterussland. De blir sett på som interessante vesener, og føler jeg fremmedgjort. Og det fikk meg til å tenke på om jeg gjør det samme. (Leser f.eks. en annen bok om Holodomor nå).

Uansett, les boken. Vi vet for lite om hviterusserne.

Vi var i Sovjet, av Lise Lindbæk m.fl. 1951.
Skuffende forsvarsskrift for Sovjetunionen. Skuffende først fordi jeg hadde håpet på noe som lignet mer på en reiseskildring. Lindbæk og resten av bokas forfattere besøkte Sovjetunionen som en delegasjon fra Norge, og jeg så for meg at det ville vært gøy å høre hva de så eller trodde at de så. Det er litt sånt her, men det meste av boka er mer en beskrivelse av ulike aspekter av sovjetsystemet på et mer teoretisk nivå. Utdanning, arbeidsliv, osv. Kjedelig og tvilsomt.

Og skuffende fordi apologetikken er så klønete. Lindbæk lover i starten at målet ikke er å skjønnmale Sovjet, og det stemmer i og for seg. De beskriver det ikke som et paradis. Og hun insisterer på at bare halvparten av delegasjonen er kommunister, og alle er i stand til å tenke selv. Men de må likevel forsvare eller unnskylde alt mulig. Det er ikke tvil om at Sovjet på noen punkter hadde mer å skryte av enn folk i Vesten var villig til å innrømme dem under Den kalde krigen. En ærligere bok ville holdt seg til å løfte fram sånne punkter. Et sted forklarer de hvordan det sovjetiske barnehagetilbudet gjør det mulig for begge foreldrene å være i jobb, og forsvarer dette mot norske kritikere som mener at moren bør holde seg hjemme. Ganske artig med tanke på at Norge i dag har det samme idealet om full barnehagedekning og begge foreldre i jobb. Og hun har selvfølgelig rett i at Sovjetunionen gjorde en formidabel krigsinnsats mot Tyskland, og at det er imponerende å bygge et utdannet industrisamfunn nesten fra bunnen av på noen tiår. Sånn hvis man ser bort fra de enorme forbrytelsene og feilgrepene.

Men nei, her skal _alt_ unnskyldes, inkludert fangeleirene og Lysenko. Og i stedet for å bare fortelle hva de ser, skal de hamre det inn med sidevis med tvilsomme tall. Jeg synes faktisk det er greit at de litt ukritisk formidler det de blir fortalt av folkene de møter. (På denne fabrikken er _alle_ stakhanovarbeidere! Vi bare _elsker_ kollektivbruket vår, men hø hø selvfølgelig er ikke alle i Sovjet like velstående som oss.) Sånn må det jo bli når du reiser på delegasjon til et diktatur. Det er den evinnelige teorien og tallene jeg går lei av.

Dette slår meg som en grunnleggende uærlig bok. Først og fremst tror jeg forfatterne lyver for seg selv.

Forøvrig ser Lindbæk ut til å ha vært en interessant person: nbl.snl.no/Lise_Lindb%C3%A6k

På reise i Norge - fra Christiania til Vadsø i 1854-55, av Frederick Metcalfe.
Reiseskildring fra en britisk prest som dro på flere lange besøk til Norge gjennom livet. I denne er hovedvekten på Nord-Norge, hvor Metcalfe reiser tilfeldig rundt i Troms og Finnmark for å finne gode lakseelver. Han ser ut til å ha snakke godt norsk, og boka er derfor full av artige og ofte syrlige observasjoner om folkene og stedene han besøker. Spesielt den norske maten får gjennomgå hardt. Det går mye i grøt, melk, flatbrød, grøt og grøt. Når nordmenn spiser grøt, forklarer han, fyller de først skjeen med grøt, og så dypper de den i en bolle med melk. Annen mat er vanskelig å få tak i. Han forteller om en gård han overnattet på som stadig forsynte ham med ferske egg, noe han selvfølgelig satt pris på. Da han så reiste videre og overnattet et annet sted fikk han vite at de var tomme for egg der fordi en gæren engelskmann hadde spist opp alt i området.

Folkene er han mer positiv til, men han har fordommer mot samer og kvener. I Finnmark finner han russere som muligens sonderer terrenget for en framtidig overtagelse, og folk som er lei av at makta i Oslo ikke bryr seg om hva som foregår der.

Britene oppfant moderne turisme, og boka kan best klassifiseres i sjangeren "hei jeg har oppdaget en skjult perle som er nesten fri for turister og nå håper jeg endelig dere ikke alle kommer hit dere også". Favorittavsnittet mitt er der hvor han beskriver en oppfinnelse han tydeligvis aldri har hørt om før, og ikke forventer at leserne vet hva er: Ski. Se bilde to.

Transasia av Max Reisch, 1939.

To østerrikere kjører med bil fra Palestina til Shanghai via Irak, Iran, Afghanistan, India og Burma i 1935 og 1936, delvis gjennom strekninger hvor det ikke finnes vei og de må få hjelp til å bære bilen. Denne reiseberetningen er mest et bilde av de europeiske kolonimaktenes siste gullalder. Reisch ser Asia gjennom nettverkene europeere har bygget der. Han overnatter hos oljeselskaper, misjonærer og europeiske myndighetspersoner, som alle mottar ham med åpne armer fordi han er en av dem. Om de er engelskmenn, italienere, franskmenn eller østerrikere som ham selv har ingenting å si. Hos dem får han tips om veien videre og får servert ekte europeisk mat. Utrolig nok setter han ikke pris på den lokale maten et eneste av stedene han besøker.

Rasismen han betrakter lokalbefolkningen med er av en type som jeg tror ikke finnes lenger: Selvsikker, ubevisst og vennlig nedlatende. Det finnes ingen annen måte å se ting på enn at europeerne bringer sivilisasjonens lys til verden. Det finnes ingen som utfordrer europeisk makt. Dermed får man en rasisme fri for den aggresjonen og mindreverdighetsfølelsen som må følge med i dag. Med tanke på når boka ble gitt ut (1939, 1944 i Norge) lurer jeg også selvfølgelig på om Max var en nazi. Det er et par avsnitt hvor han stiller seg uforstående til noen som har hørt at det skjer noe fælt i Europa. Og han kjempet såvidt jeg kan se i Andre verdenskrig. Men jeg tror svaret heller er at han står for et europeisk syn på verden som har mer å gjøre med de britiske og franske prosjektene enn det tyske. Og da den "upolitiske" utgaven av dette: Andre har allerede bygget imperiet for ham, og nå står han fritt til å reise på ekspedisjoner for å utforske det. Boka er også en hyllest til bilen som framtidens transportmiddel. Snart, lover han, vil gode motorveier binde Asia sammen og gjenåpne de gamle handelsrutene i moderne form.

Kanskje på tide å lese Antifragile igjen og se om den har holdt seg, i lys av alt som har skjedd i tiåret siden (inkludert forfatterens twittergalskap). Jeg tenker iallfall mye nå på hvor unødvendig skjør jakten på 100% effektivitet har gjort økonomien.

When Christians First Met Muslims, av Michael Philip Penn, 2015.
Skumleste denne på besøk hos faren min i helgen. Det er en samling tekster fra 600-tallet oversatt fra gammelsyrisk hvor kristne som bor i områder som nettopp har blitt erobret omtaler islam. Det kan høres veldig spennende ut, og det er det egentlig også, men ikke på den måten man skulle tro. Det som slår meg mest her er hvor lite forfatterne forholder seg til islam som en religion. Man snakker om det mer som en blanding av militær svøpe og tilfeldig hedenskap. Detaljene er uinteressante. Flere av tekstene er apokalypser, or der fremstår muslimene kun som enda en av Guds mange måter å straffe verden på nå i endetiden. De omtales ikke en gang som muslimer, iallfall ikke så langt jeg kom (slutten av 600-tallet), det er ingen religiøse detaljer her, og det er bare såvidt de har fått med seg navnet Muhammed. Null interesse for religionen som driver disse hvem-de-nå-enn-er. Med andre ord, selv to generasjoner etter erobringen har de ikke justert på premissene de forstår verden med. Fra vårt perspektiv lever disse menneskene nå i "den muslimske verden". Men de har ikke oppdaget det selv ennå. Og det har jo litt med at dette først var en politisk og militær hendelse, og at flertallet av befolkningen fortsatte å være kristne i mange århundrer etterpå. Men perspektivet er likevel slående. For meg er det veldig interessant å se sånne ting, hvor verden har endret seg radikalt men folk fortsatt insisterer på å se den gjennom de brillene som fungerte for femti år siden. Dette er like relevant for vår egen tid, ikke minst for de virkelig store ideene som er så selvsagt at vi nesten ikke legger merke til dem en gang, så som alt som har med å gjøre med det økonomiske systemet vårt, det politiske systemet, økologi, og forholdet mellom Vesten og resten av verden.

Til fots til Bergen anno 1821, av Christopher Hansteen, 1859.
Hansteen var fysiker og astronom og ansvarlig for den norske almanakken i 50 år. (Også far til feministen Aasta Hansteen). Her forteller han om da han gikk fra Christiania til Bergen for å gjøre astronomiske beregninger. Det fantes ikke vei, og noen steder måtte man utføre dramatiske opp- og nedstigninger over fjellet, så som reisende med tung bagasje full av måleutstyr var man avhengig av hjelp fra folka man traff underveis. Dette er ikke stor reiselitteratur men det jeg liker best er at den er skrevet på et tidspunkt hvor bildet av Den Norske Naturen ikke har festet seg helt ennå. Hansteen er for eksempel lite imponert over Hardangervidda. Han sammenligner den med en ørken. Folka er ikke mye å skryte av heller. De er fattige, med urovekkende tradisjoner og dårlig mat. Et sted har han fått lov til å overnatte på gulvet til en fattig familie men blir så nervøs av naboguttenes bråkete frieribesøk at han insisterer på å gå videre midt på natta. Det gjør godt å komme ned til sivilisasjonen igjen. Det er også en artig fortelling her om den gangen han befant seg i København i 1814 og snek seg hjem til Norge forbi blokkadene.

Reality is Not What it Seems
av Carlo Rivelli

Skaffet denne på Audible etter tips her på Bokgruven (takk @TorbjornLunde). Rivelli er en glimrende vitenskapsformidler, og vekket følelsen av begeistring jeg først opplevde som liten, da jeg leste Carl Sagans Kosmos. Boka gir et helhetlig og levende bilde av hvordan menneskeheten har forstått kosmos helt siden Anaximander og Demokrits dager, via Newton, Einstein og fram til dagens loop quantum gravity-teorier. Anbefales varmt!

The man in the high castle (Philip K. Dick, 1962).

SF-roman, satt (og handler om) i amerika, bare at aksemaktene vant krigen, og USA er delt mellom japan og nazi-tyskland. Ei god dick-bok, men ikke av de aller beste, sånn egentlig, tror jeg (også plaga av den sedvanlige sexismen til fyren).

Er vel egentlig ei ganske gjennomsnakka bok, men kan kanskje si at på et vis er den mørkere enn dystopier en ser ellers, uten å ha det dramatisk mørke toneleiet; det finnes ingen motstandsbevegelse som vi skal heie på eller gi oss håp, alle er først og fremst rasister og/eller værre eller midlere utgaver av nazister/fascister. Seieren til fienden er såpass total at enhver organisert motstand tilsynelatende er utsletta

Ungen, av Oskar Braaten, 1911.
Hønse-Lovisa på Sagene i Oslo tar seg av enslige mødre og prøver å forhindre dem i å selge bort barna sine til rike vestkantfamilier. Denne ble for sentimental og moralistisk for meg. Ikke at det er noe galt med det å tegne karakterskisser med få setninger som er så klare at du umiddelbart føler noe for dem. Det fungerer i starten og drar meg rett inn i fortellingen. Men det bare bygger på seg til det blir for mye. Det slutter med at Hønse-Lovisa manipulerer en av mødrene til å tro at hun har lyktes med å adoptere bort barnet sitt, og deretter driver henne dypere og dypere ned i fortvilelsen, for så å avsløre at barnet fremdeles er der. Et sadistisk mind game hvor moralen er at selv om du er en fattig, enslig mor, og barnets far bare går rundt og drikker og stjeler, så må du for guds skyld aldri tenke tanken om å adoptere det bort. For båndet mellom mor og barn er hellig og ubrytelig. Adopsjon er galt og dumt og du kommer til å angre på det og drikke deg i hjel etterpå.
- Ok, men hun er jo faktisk ekstremt fattig?
- Adopsjon er GALT!
Ok. Det er litt rart dette. Moralen man kunne ha funnet her er at det er for gæli at enslige mødre behandles som dritt og ikke får noen annen hjelp enn fra en snill men rar og småpsykotisk hønsedame. Kanskje man skulle hatt noen velferdstjenester for sånt. Men mot slutten er alt dette borte, og det eneste Braaten er opptatt av er at Du Må Aldri Adopere Bort Et Barn. Uansett, jeg hørte dette skuespillet som lydbok fra Storytel. Det er bare én stemme her, men hun er til gjengjeld så flink at det ikke gjør noe. Språket er det beste med dette skuespillet, og hun gjør en veldig god jobb til å være alene om fremførelsen.

Heh, det skulle selvsagt vært brå død, ikke bra død. Autocorrect! For bra død må vi nok enda lenger tilbake i tid, til sagnene.

Show thread

#litteratur I dag kom eg over #Catullus#latin. Frå dikt nr. 5:

"Soles occidere et redire possunt:
nobis, cum semel occidit brevis lux,
nox est perpetua una dormienda."

Vakkert både på latin og norsk, her ved Sigmund Skard:

"Soler glader, og ris på nytt or havet;
Vi, når dagen vår hastig ut har brunne,
søv i æva og aldri meir skal vakna."

#litteratur: I dag har eg lyst til å gjera dykk merksame på den vesle, men høgst varierte diktsamlinga "Skot på gamal stuv" av Johannes Gjerdåker. Her er eigne dikt saman med gjendiktingar frå nesten overalt. Gjerdåker har eit fabelaktig øyra for å overføre dikt mellom språk, og lærte seg persisk(!) for å kunna gjendikte Hafiz og Omar Khayyam - les dei i boka. Takk vere vårt eige bibliotekvesen kan de lesa denne vesle skatten med ein gong! nb.no/items/752ab4ca0a38a5de12

Folket på Innhaug, av Anne Karin Elstad, 1976.
Bonderoman om hardt arbeid, bra død, skam og andre trøndertradisjoner på begynnelsen av 1800-tallet. Dette er en sjanger jeg ikke har lest så mye av. Jeg ser alltid for meg, hvor mye kan det skje på en gård liksom? Og hvis de skal være tro mot virkeligheten, må slike romaner ha mye til felles. Men det er noe med at de beste forfatterne utfolder seg innenfor strenge rammer, og skaper noe unikt der ingen skulle tru at osv. I fjord leste jeg Medmenneske av Olav Duun, som var god, men de bitre personkonfliktene i den var så gjenkjennelige at det nesten ble for lett å sette meg inn i det. Elstad får frem bedre hvor fremmed verdenen hun skriver om er. Handlingen balanserer mellom det som kulturelle endringer har gjort ugjenkjennelig og det som er evig og allment. Ofte på en og samme tid, som når vi ser hvordan gjerningsmannen og offeret tenker om en voldtekt. Aggresjonen og skammen er evig, men den kulturelle konteksten de bruker for å forstå hendelsen er fjern. Dette er en trist men fin bok. Fant den på et loppemarked i fjor, og hvis jeg snubler over oppfølgeren en dag plukker jeg nok opp den også.

Her er noen av bøkene jeg fant på Deichman-loppemarkedet i går. Halvparten gamle reiseskildringer, som sikkert er den beste sjangeren å finne på loppemarkeder. Gamle fagbøker er utdaterte, gamle reiseskildringer blir bare bedre med årene.

Show thread

Det var kø for å komme til køen inn på loppemarkedet på Deichmanske bibliotek i Oslo i dag. God stemning i køen og et fint farvel med det gamle bygget.

Det store puslespillet av Hans Johan Sagrusten, 2014/19.
Lettfattet om bibelmanuskriptene som har overlevd til vår tid. Hvor og når de kommer fra, og hvordan forskere bruker dem for å gjenskape originalteksten. Fikk denne i julegave fra en som kjenner meg godt nok til å vite at jeg synes bibelhistorie er spennende, men var usikker på om jeg kanskje visste alt dette fra før. Det gjorde jeg ikke, det jeg har lest har handlet mer om innholdet. Denne fokuserer på manuskriptene som fysiske objekter, hvordan de har overlevd og blitt funnet, og hva de forteller oss om selve teksten. Boka har en kristen forfatter, uten at det gjør noe som helst. I bibelforskningen er det bred enighet mellom kristne og ikke-kristne forskere om ganske mye, så som at manuskriptene gir oss et godt bilde av hvordan nytestamentet så ut opprinnelig. Det er mange små forskjeller i manuskriptene, men de er enige om så mye så langt tilbake i tid at det neppe har skjedd store endringer siden de ble skrevet. Slutten av markusevangeliet og "la den som er uten synd kaste den første stein"-fortellingen er blant de få store unntakene. Dette er uansett en fin bok. Går ikke i dybden på noe, men formidler en nerdete entusiasme for faget som smitter.

Show more
Bokgruven

Et sted for folk som liker å lese og snakke om bøker.