Pinned toot

Disse bibliotekreglene har hengt ved siden av bokhyllene mine i noen år:

Vennligst ..
.. lag eselører
.. skriv i margen
.. strek under ting du liker
.. lag brekk i ryggen
.. sett kaffemerker
.. legg igjen en beskjed til neste eier
.. skriv navn og dato for når du leste den ferdig
.. eller sett spor etter deg på andre måter.

Forfatterlivet utenfra: En hel livsstil som har å gjøre med bokbad og kontemplative dager foran tastaturet.

Forfatterlivet innenfra: Noe ganske gøy man gjør en gang i blant og kanskje får betalt for, men hvor det mest håndfaste resultatet er eska med usolgte bøker i boden.

Show thread

Prisdumpingen av Ytringsfrihet annotert fortsetter, nå fra 110 til 75,-. Blir kanskje én runde til før det meste av lageret makuleres. haugenbok.no/Generell-litterat

Show thread

Det som er gøy med å skrive bok fire/fem (om togferier) er at jeg begynner å finne en måte å jobbe på som fungerer. Forenklet:
1. Lang researchfase. Ta vare på _alle_ ideer, boknotater, osv i Scrivener og la det modne til en struktur. Ordne finansiering og permisjon for skrivefasen.
2. Tre-fire måneder skrivefase med kanskje fire timer aktiv skriving hver morgen. Kladd alt i små bokstaver, slik at jeg må skrive hvert ord om igjen for å få det ferdige utkastet.

Andre erfaringer:
- Bedre å produsere lite tekst som passer inn i strukturen, jevnt og trutt hver dag, enn mye tekst som sporer av kapittelet. Omskrivning på strukturnivå er ikke gøy, og du kommer veldig langt på tre måneder hvis du får inn fire tusen av de riktige tegnene hver dag.
- Gjør referansene perfekte fra første kladd.
- Alle de beste tekstbitene ramler inn i hodet ubedt iløpet av researchfasen og blir borte for godt hvis jeg ikke noterer dem.
- Må bare gjenta Scrivener. Eller noe lignende verktøy som kan gjenspeile kaoset underveis.

"Hva er det vi snakker om?" spurte Pompel.
"Vet ikke", svarte Pilt, "Vet ikke Pompel heller?"
"Nei"
"Skal vi snakke om noe annet?"
"Ja. Hva da?" spurte Pompel.
"Vet ikke", svarte Pilt, og spyttet en stråle mellom fortennene; han hadde strevd lenge med tannpirkere for å få utvidet mellomrommet.

(Opera Pompel og Pilt, av Arne Bust Mykle, s. 58)

Min aller første dag her. Jeg prøver å bli kjent med siden, og legger til folk jeg kan følge. Om jeg bryter regler jeg ikke helt har forstått, så håper jeg folk bærer over med meg.
Ellers bruker jeg 17.mai til å lese, siden det er innetid... Jeg har fulle bokhyller, og derfor har jeg investert i kindle, selv om jeg liker best fysiske bøker der jeg kan bla fram og tilbake. Ekte bøker har papir, liksom. 📚 Er det en bok jeg virkelig vil investere i, så blir det papirutgaven fortsatt!

Jorden rundt i 40 år, av Eivind Erichsen, 1946.

En selvbiografi med reisefokus. Erichsen var en norsk forretningsmann som jobbet i USA, Russland, India og Frankrike i førti år, før han tilfeldigvis endte opp i Norge før Andre verdenskrig og brukte årene der på å skrive. Dette er en morsom tidsskildring på mange måter. Erichsen var ingen stor eller kjent person, bare en relativt vellykket mellomleder i et par multinasjonale selskaper. Men samtidig som egoet hans åpenbart var stort nok til å skrive selvbiografi, er det ikke så stort at boka er dårlig. Her er det både gode reiseberetninger fra alle turene rundt omkring på jorda, og interessante skildringer av livet på innsiden av bransjene han jobbet i. Han jobbet i Petrograd i 1917, og bodde i samme gate som Lenin, men kom seg videre på den transsibirske jernbanen like før oktoberrevolusjonen. På 1920-tallet var han en del av den europeiske eliten i Bombay. På 1930-tallet prøvde han seg som entreprenør i Paris.

Det eneste som skjemmer boka er rasismen, men også det er en del av tidsskildringen her: Erichsen gjenspeiler normene på sin tid. Samtidig er det en forenkling å si at han "bare" var en mann av sin tid. Jeg har lest mange reiseskildringer fra første halvdel av 1900-tallet den siste tiden. (Litt fordi jeg ikke får reist noe selv nå og litt fordi jeg jobber med en bok om togreiser.) Og for meg er det spennende å se mangfoldet i holdningene til andre folkeslag og kulturer. Det var mange måter å være rasist på. Erichsens måte er tett bundet sammen med klassehierarkiet: Han er en relativt velstående mann som forventer god behandling og lydige undersåtter, og ikke-hvite er en naturlig underklasse. Dette kommer spesielt fram i India. Han forteller om en utbredt praksis hvor indiske tjenere nærmest er bundet til sine europeiske herrer, og ikke kan si opp uten tillatelse. Men han forklarer irritert at disse utspekulerte inderne har funnet måter å vri seg unna på likevel.

Men dette er akkurat den typen bøker jeg liker å finne på antikvariater: Ikke spesielt gode, men avslørende og ekte, tidsskildringer fra ikke spesielt viktige mennesker.

Mitt liv som oppdagelsesreisende, av Sven Hedin, 1943.

Hedin reiste på flere ekspedisjoner til Sentral-Asia i årene rundt 1900, blant annet til Øst-Turkestan og Tibet. Dette er områder jeg vet lite om, og jeg har heller ikke noe forhold til Hedin, og det at alt her er nytt for meg gjør fortellingen om disse reisene enda mer eventyrlig. Boka er vanskelig å legge fra seg. Her er det vanskelige fjellpasskrysninger og endeløse ørkenkaravaner hvor deltagerne faller fra en etter til en helt til Hedin ender opp krabbende mot en liten vannpytt. Mest spennende er forsøkene på å utforske de hvite flekkene på kartet i Tibet, hvor europeere av forståelige grunner var uønsket. Hedin prøver gang på gang, fra ulike retninger, og leker katt og mus med tibetanerne. Han er en ganske frekk gjest som bruker trusler og list, og også leker skjødesløst med den geopolitiske balansen i området, kun for å oppfylle sitt eget begjær etter å være den første europeer som krysser en eller annen dal. Men ellers har en relativt respektfull og nysgjerrig innstilling til folkene han treffer. Det er en stor kontrast mellom dette og den stokk dumme orientalismen i Hedin-fanboyen Georg Wasmuth Sejersteds bok om Midtøsten fra samme serie, som jeg skrev om for litt siden: bokgruven.no/@bjornstark/10397

Derfor er det trist å se at Hedin endte opp som nazist: snl.no/Sven_Anders_Hedin Men det er vel en del av forklaringen på at også denne reiseskildringen slapp gjennom sensuren og ble utgitt på NS-forlaget Blix i serien Under alle himmelstrøk. Dette er den siste boka jeg har fra denne serien. Tror jeg snart har gått tom for gamle reiseskildringer nå.

The Utopia of Rules: On Technology, Stupidity, and the Secret Joys of Bureaucracy av David Graeber, 2015.

Tre essays om byråkrati og makt. Det første og beste av dem prøver å vise hvorfor byråkratiske systemer er "dumme", dvs oppfattes som absurde av de som er i kontakt med dem. Han ser på byråkratier som en måte å forvalte dype maktforskjeller som på det dypeste nivået bygger på muligheten for vold. Jeg har makt, status, penger, du har ikke, og selv om vi er fredelige begge to, så er det usagte potensialet for voldsbruk som opprettholde forskjellen. Poenget hans er at slik makt er en slags anti-kommunikasjon som gjør det mulig å få viljen din uten å forstå motparten. Rike og mektige kan trygt være dumme, de behøver ikke å forstå tjenerne og undersåttene sine. Disse må på sin side være smarte, de er pent nødt til å forstå de mektige herskerne sine for å klare seg. Det samme gjelder forholdet mellom menn og kvinner, etniske majoriter og minoriteter osv. Graeber ser på byråkratier som en måte å pakke inn og forvalte disse strukturene på. De er dumme fordi de gjenspeiler dumheten til de som setter premissene for systemet. Den fattige som ber systemet om hjelp møter en formalisert utgave av de vellykketes tro på at de fattige er late og må strammes opp. En tro som bare er mulig fordi de ikke behøver å forstå hvordan livet på bunnen egentlig ser ut.

Graeber ser ikke noen viktig forskjell mellom byråkratiske systemer i det offentlige og i store private selskaper, noe han også utdyper i boka Bullshit Jobs. Det er en myte at private og det offentlige opererer er så forskjellige. Alle store organisasjoner har den samme ledelsesmetodikken. Han formulerer også det han kaller liberalismens jernlov: Alle reformer som skal deregulere et system, ender opp med å øke antallet byråkrater og mengden med papirarbeid.

Det andre essayet spør hvorfor science fiction-drømmene fra 1960-tallet aldri ble virkelighet, i motsetning til de fra 1900. Graeber peker på faktorer som gjør at bare bestemte former for innovasjon i dag er mulig. Du kan få oppfinnelser som gjør deg til en mer produktiv kontorarbeider, men ikke oppfinnelser som setter oss fri på mer grunnleggende måter.

Det tredje handler om hva som gjør byråkratiet så attraktivt tross at det ofte er absurd. Graeber peker bl.a. på fantasylitteraturen som en slags ideologisk vaksine: Slik ser en verden uten byråkrati ut, det er heroisk og spennende men jeg vil ikke bo der selv, jeg vil heller søke tilflukt i et trygt og rasjonelt system.

Disse to overbeviser meg mindre enn det første, men er likevel interessante. Jeg liker Graeber. Av de tre bøkene hans jeg har lest vil jeg si at Debt er best og viktigste, Bullshit Jobs den som engasjerer meg mest personlig, men Utopia of Rules er nok likevel bedre.

I dag bygde jeg en platting og hørte en hel bok, som var riktig god; velegnet for unge voksne men fornøyelig for voksne voksne også. The Future of Another Timeline av Annalee Newitz er punk-scifi med et interseksjonelt feministisk budskap - og så er den gøy og god!

Station Eleven, av Emily St. John Mandel, 2014.

Rett og slett en av de beste romanene jeg har lest.

En influensapandemi tar knekken på sivilisasjonen. Handlingen følger en omreisende symfoni/teatertrupp som reiser rundt blant overlevende og spiller Shakespeare-stykker. Forfatterens store styrke er å komme tett innpå karakterene, og vise leseren hvordan de utvikler seg, og båndene dem i mellom.

Lapin Hullu: En tur med pulk gjennom lappenes rike i vinternatten, av Lieselotte Pantenburg (/Kattwinkel), 1943. En poetisk skildring av en reise sammen med samer gjennom Lappland i Finland. En del tilløp til å presentere samene som edle villmenn i kontrast med det stressende livet i byen, men sånn relativt til samtidens syn på samer i Norge, er ikke dette så ille tror jeg. Forfatteren virker oppriktig glad i folka hun reiser med og naturen de reiser gjennom.

Tror dette er den fjerde boka jeg har lest den siste tiden fra serien Under alle himmelstrøk, som ble gitt ut av det NS-vennlige Blix forlag under Andre verdenskrig. Et par av disse bøkene har funnet veien til meg via besteforeldrene mine, andre via loppemarkeder og bruktbokhandlere. Jeg har ikke lett etter dem spesielt, det er bare rett og slett mange av dem i omløp, så de må ha solgt godt. Ingen av bøkene har noen åpenlys kobling til nazismen, så noe av moroa for meg er å gjette hva som ligger bak valget av temaer og forfattere. Lieselotte Pantenburg (bedre kjent under etternavnet Kattwinkel) var tysk og ble gitt ut i nazistiske tidsskrifter, men det er uklart fra tysk Wikipedia om hun hadde en ideologisk sympati eller om hun bare innordnet seg systemet.

Valget av tema er lettere å forklare: Tyske nazister, i motsetning til norske, beundret samene, ønsket å bevare deres rene blod, og mente de hadde mye å lære av dem om hvordan man kunne overleve i de sovjetiske landområdene de ønsket å kolonisere: forskning.no/historie-partner- Betyr det at boka er propaganda eller er den en ærlig beskrivelse av forfatterens kjærlighet til samene? Sikkert begge deler.

Orient, av Georg Wasmuth Sejersted, 1942.
Reiseskildring fra Irak, Kuwait og Saudi-Arabia. Underholdende tøv som fremstår som en ufrivillig parodi på orientalisme. Det går nesten ikke en side uten henvisninger til den mystiske orient, Harun al-Rashid fra Tusen og en natt og fanatiske muslimer. Sejersted var visstnok en av sin tids mest kjente norske reiseskribenter, og ble ansett som en slags ekspert på Midtøsten. Reisen han beskriver her ble foretatt i 1934, og jeg mistenker at boka er et resultat av en desperat henvendelse fra en forlagsredaktør. "Hei, det finnes ingen nye reiser å skrive om for tiden, har du noen gamle notater du kunne gjort om til en bok?" Resultatet er femti-femti Tusen og en natt og fanatiske muslimer, med Sejersted selv som en slags Lawrence av Arabia-figur som behersker kunsten å navigere blant disse mystiske og farlige folkeslagene. Ordet "fanatisk" brukes så ofte at det virker mer som latskap enn fordomsfullhet. Alt er fanatisme. Shiaene er fanatiske i sin feiring av religiøse høytider. Når det er farlig for europeere å oppholde seg i en by etter mørkets frembrudd er det fordi innbyggerne er spesielt fanatiske mot kristne. Osv. I beskrivelsen av Saudi-Arabia er det også urovekkende mange nøytrale henvisninger til "negerslaver" (et ord han i blant bytter ut med "neger" og "slave" for variasjonens skyld). At irakerne ikke liker europeere er et utslag av fanatisme. At saudiene har slaver er ikke engang eksotisk nok til å utdype. Det er bare noen folk som kommer og serverer kaffe mens man sitter og snakker med sjeiken, det.

Men kjedelig, det er ikke dette. Her er det som altså både fanatiske steinkastende muslimer og morderiske beduinbanditter. Den beste fortellingen her er så god at jeg egentlig ikke tror den er sann. I Bagdad før Sejersted høre et rykte om at en nordmann nylig har blitt drept i byen. Han og et par andre europeere starter et detektivarbeide for å finne ut hvem det var og hvem som drepte ham. Til slutt finner de ut at det var ham selv som var "offeret". En "boy" med dårlige engelskkunnskaper hadde overhørt en samtale om hvordan Sejersted har et arr fra da han ble skutt i beinet, og har trodd at det var snakk om et drap. Så har ryktet spredd seg, helt til Sejersted og de andre europeerne kommer fram til sannheten. Det er en komisk mininovelle i standard krimformat, og jeg tror ikke på det. Men det er uansett ingenting her som har noe særlig sannhetsverdi. Dette er mest av alt veldig gøy, og avslørende for generasjonen som satt hjemme i Norge og svelget dette tøvet.

Har i det siste stort sett bare lest gamle reiseskildringer jeg har funnet brukt. Nesten alle gitt ut under krigen. Får meg til å lure på om det ble gitt ut ekstra mange reiseskildringer da, og var det myndighetene eller interesse fra leserne som var årsaken?

Show thread

En kvinnes eventyr i Asia av Audrey Harris, 1942. Eller Eastern Visas, som det heter bedre på engelsk. Dette er en av favorittene blant alle reiseskildringene jeg har lest i det siste, og det er spesielt morsomt å lese den opp mot Max Reischs bok Transasia: bokgruven.no/@bjornstark/10382 Reisch og Harris reiste til Asia omtrent på samme tid, i 1935/36, men der Reisch holder seg så tett som mulig til europeere og kolonimaktenes infrastruktur, gjør Harris sitt beste for å slippe bort fra alt hun er vant med. Hun starter med den transsibirske jernbanen gjennom Sovjetunionen, og tilbringer resten av boka i Kina, Japan og Korea. Hun reiser enkelt, tar sjanser, og hopper uti ting som en ekte eventyrer. Det som gjør dette ekstra gøy er at hun nettopp ikke vet hva hun driver med, men prøver likevel, som når hun på toget i Kina gjemmer seg bort for å lære å bruke spisepinner, og maten flyr i alle retninger.

Harris er relativt fordomsfri til tiden å være. Bildet jeg sitter igjen med er egentlig litt som Patrick Leigh Fermor, briten som vandret til Istanbul (også på 1930-tallet!) og skrev om det i Gavenes tid. Fermor er en bedre forfatter, men ellers har de mye til felles. De reiser enkelt, er nysgjerrige og eventyrlystne, og bærer tydeligvis med seg en slags sofistikert britisk overklasseaura som gir dem innpass blant rike og mektige. Fermor sjarmerer seg inn hos lavadelfamilier langs Donau. Harris får seg mektige japanske venner som gjør det mulig for henne å reise dit hun vil i Kina. Det betyr ikke at hun ser Asia med japanske øyne, hun er tvert i mot kritisk til måten de behandler kinesere og koreanere på.

Boka er også en fin kontrast til Paul Therouxs The Great Railway Bazaar, hvor deler av reiseruta er den samme. Theroux er også en bedre forfatter, men jeg får ikke inntrykk av at han egentlig har det _gøy_ når han reiser. Det er lite glede i de bøkene hans jeg har lest. Det er det her. Dette er ren eventyrlyst.

Bønn for Tsjernobyl

Temaet har aldri interessert meg før serien på HBO, og da jeg kom i fare for å fortelle en hviterusser at Norge ble hardt rammet av avfall fra Tsjernobyl, så forstod jeg at jeg ikke hadde nok kunnskap om emnet.

Så jeg plukket ned denne boken fra anti-biblioteket mitt.

Det er en veldig sterk bok som absolutt har fortjent prisene den har fått. Det er ikke mange bøker som klarer å tvinge frem tårer hos meg.

Jeg tror det er vanskelig for oss nordmenn å fatte hvor mye elendighet og lidelse våre med-europeere har levd gjennom i øst.

Samtidig fikk den meg til å tenke på lidelses-voyerisme, som jeg kanskje er en deltaker i selv. Min serbiske venninne har flere ganger kommentert hvordan enkelte nordmenn finner hennes grusomme opplevelser "interessante" og "spennende". Vi har det kanskje så godt at vi vil bruke andres lidelser som en dannelsesreise.

Det samme opplever mennesker fra Tsjernobyl i Hviterussland. De blir sett på som interessante vesener, og føler jeg fremmedgjort. Og det fikk meg til å tenke på om jeg gjør det samme. (Leser f.eks. en annen bok om Holodomor nå).

Uansett, les boken. Vi vet for lite om hviterusserne.

Vi var i Sovjet, av Lise Lindbæk m.fl. 1951.
Skuffende forsvarsskrift for Sovjetunionen. Skuffende først fordi jeg hadde håpet på noe som lignet mer på en reiseskildring. Lindbæk og resten av bokas forfattere besøkte Sovjetunionen som en delegasjon fra Norge, og jeg så for meg at det ville vært gøy å høre hva de så eller trodde at de så. Det er litt sånt her, men det meste av boka er mer en beskrivelse av ulike aspekter av sovjetsystemet på et mer teoretisk nivå. Utdanning, arbeidsliv, osv. Kjedelig og tvilsomt.

Og skuffende fordi apologetikken er så klønete. Lindbæk lover i starten at målet ikke er å skjønnmale Sovjet, og det stemmer i og for seg. De beskriver det ikke som et paradis. Og hun insisterer på at bare halvparten av delegasjonen er kommunister, og alle er i stand til å tenke selv. Men de må likevel forsvare eller unnskylde alt mulig. Det er ikke tvil om at Sovjet på noen punkter hadde mer å skryte av enn folk i Vesten var villig til å innrømme dem under Den kalde krigen. En ærligere bok ville holdt seg til å løfte fram sånne punkter. Et sted forklarer de hvordan det sovjetiske barnehagetilbudet gjør det mulig for begge foreldrene å være i jobb, og forsvarer dette mot norske kritikere som mener at moren bør holde seg hjemme. Ganske artig med tanke på at Norge i dag har det samme idealet om full barnehagedekning og begge foreldre i jobb. Og hun har selvfølgelig rett i at Sovjetunionen gjorde en formidabel krigsinnsats mot Tyskland, og at det er imponerende å bygge et utdannet industrisamfunn nesten fra bunnen av på noen tiår. Sånn hvis man ser bort fra de enorme forbrytelsene og feilgrepene.

Men nei, her skal _alt_ unnskyldes, inkludert fangeleirene og Lysenko. Og i stedet for å bare fortelle hva de ser, skal de hamre det inn med sidevis med tvilsomme tall. Jeg synes faktisk det er greit at de litt ukritisk formidler det de blir fortalt av folkene de møter. (På denne fabrikken er _alle_ stakhanovarbeidere! Vi bare _elsker_ kollektivbruket vår, men hø hø selvfølgelig er ikke alle i Sovjet like velstående som oss.) Sånn må det jo bli når du reiser på delegasjon til et diktatur. Det er den evinnelige teorien og tallene jeg går lei av.

Dette slår meg som en grunnleggende uærlig bok. Først og fremst tror jeg forfatterne lyver for seg selv.

Forøvrig ser Lindbæk ut til å ha vært en interessant person: nbl.snl.no/Lise_Lindb%C3%A6k

På reise i Norge - fra Christiania til Vadsø i 1854-55, av Frederick Metcalfe.
Reiseskildring fra en britisk prest som dro på flere lange besøk til Norge gjennom livet. I denne er hovedvekten på Nord-Norge, hvor Metcalfe reiser tilfeldig rundt i Troms og Finnmark for å finne gode lakseelver. Han ser ut til å ha snakke godt norsk, og boka er derfor full av artige og ofte syrlige observasjoner om folkene og stedene han besøker. Spesielt den norske maten får gjennomgå hardt. Det går mye i grøt, melk, flatbrød, grøt og grøt. Når nordmenn spiser grøt, forklarer han, fyller de først skjeen med grøt, og så dypper de den i en bolle med melk. Annen mat er vanskelig å få tak i. Han forteller om en gård han overnattet på som stadig forsynte ham med ferske egg, noe han selvfølgelig satt pris på. Da han så reiste videre og overnattet et annet sted fikk han vite at de var tomme for egg der fordi en gæren engelskmann hadde spist opp alt i området.

Folkene er han mer positiv til, men han har fordommer mot samer og kvener. I Finnmark finner han russere som muligens sonderer terrenget for en framtidig overtagelse, og folk som er lei av at makta i Oslo ikke bryr seg om hva som foregår der.

Britene oppfant moderne turisme, og boka kan best klassifiseres i sjangeren "hei jeg har oppdaget en skjult perle som er nesten fri for turister og nå håper jeg endelig dere ikke alle kommer hit dere også". Favorittavsnittet mitt er der hvor han beskriver en oppfinnelse han tydeligvis aldri har hørt om før, og ikke forventer at leserne vet hva er: Ski. Se bilde to.

Transasia av Max Reisch, 1939.

To østerrikere kjører med bil fra Palestina til Shanghai via Irak, Iran, Afghanistan, India og Burma i 1935 og 1936, delvis gjennom strekninger hvor det ikke finnes vei og de må få hjelp til å bære bilen. Denne reiseberetningen er mest et bilde av de europeiske kolonimaktenes siste gullalder. Reisch ser Asia gjennom nettverkene europeere har bygget der. Han overnatter hos oljeselskaper, misjonærer og europeiske myndighetspersoner, som alle mottar ham med åpne armer fordi han er en av dem. Om de er engelskmenn, italienere, franskmenn eller østerrikere som ham selv har ingenting å si. Hos dem får han tips om veien videre og får servert ekte europeisk mat. Utrolig nok setter han ikke pris på den lokale maten et eneste av stedene han besøker.

Rasismen han betrakter lokalbefolkningen med er av en type som jeg tror ikke finnes lenger: Selvsikker, ubevisst og vennlig nedlatende. Det finnes ingen annen måte å se ting på enn at europeerne bringer sivilisasjonens lys til verden. Det finnes ingen som utfordrer europeisk makt. Dermed får man en rasisme fri for den aggresjonen og mindreverdighetsfølelsen som må følge med i dag. Med tanke på når boka ble gitt ut (1939, 1944 i Norge) lurer jeg også selvfølgelig på om Max var en nazi. Det er et par avsnitt hvor han stiller seg uforstående til noen som har hørt at det skjer noe fælt i Europa. Og han kjempet såvidt jeg kan se i Andre verdenskrig. Men jeg tror svaret heller er at han står for et europeisk syn på verden som har mer å gjøre med de britiske og franske prosjektene enn det tyske. Og da den "upolitiske" utgaven av dette: Andre har allerede bygget imperiet for ham, og nå står han fritt til å reise på ekspedisjoner for å utforske det. Boka er også en hyllest til bilen som framtidens transportmiddel. Snart, lover han, vil gode motorveier binde Asia sammen og gjenåpne de gamle handelsrutene i moderne form.

Kanskje på tide å lese Antifragile igjen og se om den har holdt seg, i lys av alt som har skjedd i tiåret siden (inkludert forfatterens twittergalskap). Jeg tenker iallfall mye nå på hvor unødvendig skjør jakten på 100% effektivitet har gjort økonomien.

When Christians First Met Muslims, av Michael Philip Penn, 2015.
Skumleste denne på besøk hos faren min i helgen. Det er en samling tekster fra 600-tallet oversatt fra gammelsyrisk hvor kristne som bor i områder som nettopp har blitt erobret omtaler islam. Det kan høres veldig spennende ut, og det er det egentlig også, men ikke på den måten man skulle tro. Det som slår meg mest her er hvor lite forfatterne forholder seg til islam som en religion. Man snakker om det mer som en blanding av militær svøpe og tilfeldig hedenskap. Detaljene er uinteressante. Flere av tekstene er apokalypser, or der fremstår muslimene kun som enda en av Guds mange måter å straffe verden på nå i endetiden. De omtales ikke en gang som muslimer, iallfall ikke så langt jeg kom (slutten av 600-tallet), det er ingen religiøse detaljer her, og det er bare såvidt de har fått med seg navnet Muhammed. Null interesse for religionen som driver disse hvem-de-nå-enn-er. Med andre ord, selv to generasjoner etter erobringen har de ikke justert på premissene de forstår verden med. Fra vårt perspektiv lever disse menneskene nå i "den muslimske verden". Men de har ikke oppdaget det selv ennå. Og det har jo litt med at dette først var en politisk og militær hendelse, og at flertallet av befolkningen fortsatte å være kristne i mange århundrer etterpå. Men perspektivet er likevel slående. For meg er det veldig interessant å se sånne ting, hvor verden har endret seg radikalt men folk fortsatt insisterer på å se den gjennom de brillene som fungerte for femti år siden. Dette er like relevant for vår egen tid, ikke minst for de virkelig store ideene som er så selvsagt at vi nesten ikke legger merke til dem en gang, så som alt som har med å gjøre med det økonomiske systemet vårt, det politiske systemet, økologi, og forholdet mellom Vesten og resten av verden.

Show more
Bokgruven

Et sted for folk som liker å lese og snakke om bøker.