Pinned toot

Disse bibliotekreglene har hengt ved siden av bokhyllene mine i noen år:

Vennligst ..
.. lag eselører
.. skriv i margen
.. strek under ting du liker
.. lag brekk i ryggen
.. sett kaffemerker
.. legg igjen en beskjed til neste eier
.. skriv navn og dato for når du leste den ferdig
.. eller sett spor etter deg på andre måter.

More from Less av Andrew McAfee, 2019
Begynte på denne etter anbefaling fra en mer optimistisk kollega. Argumenterer for at verden blir stadig flinkere til å bruke ressurser effektivt, så vekst og kapitalisme står ikke i konflikt med bærekraft. Det er mye rart med den tredjedelen/halvparten jeg orket å lese. Overfladisk hurtiggjennomgang av ulike teorier som har advart mot overforbruk av ressurser, som f.eks. oppsummerer Malthus og Jevons og Club of Rome, og så hopper rett fram til at de tok feil, i stedet for den mer interessante lærdommen: At modellene kan være riktige men at andre faktorer har reddet oss, så det interessante spørsmålet er om de vil fortsette å gjøre det. Malthus er lett å forklare, så da gjør han det, men han går ikke inn i de mer kompliserte ressursteoriene. Jeg skjønner ikke at man kan være interessert i temaet uten å mene at det er verdt å bruke plass på dette, selv om det bare er for å avvise teorien. Jeg holder på med en god bok om økonomi nå som har et klart standpunkt, men som samtidig tar ideene den kritiserer på alvor, og forklarer dem grundig. Det er en seriøs bok, dette er mer "kjapp bok som gjør deg glad" fra Fremskrittskirken.

Jeg kom aldri til slutten, så det kan hende jeg har oversett noe bra, men hvis denne tråden fra Jason Hickel stemmer har han begått en stor tabbe ved å ikke inkludere outsourcet ressursforbruk. Jeg hadde en mistanke om det, men jeg antok egentlig at han selvsagt ville si noe om dette senere i boka.
twitter.com/jasonhickel/status

Epp av Axel Jensen, 1965.
I en boligblokk i en modernistisk dystopi forteller en pensjonist om hvor mye han avskyr naboene sine. Det tok meg et par forsøk å komme inn i denne. Fortellerstemmen er smålig og vimsete, og henger seg opp i meningsløse detaljer. Det som gjør dette gradvis morsommere er at det ikke går noe sted. Ingenting viktig skjer fra start til slutt. I blant snubler fortelleren seg til å si noe interessant om det gjennombyråkratiske samfunnet han lever i - byene er tydeligvis tegnet etter Le Corbusiers prinsipper, og lengden på navnet ditt justeres for å vise hvor mye status du har - men han kommer seg kjapt tilbake til det som virkelig opptar ham: At naboen ikke liker hundemønsteret på tapeten hans. Boblende og uforutsigbart tøys som gir meg lyst til å lese mer av Jensen og kanskje også biografien @hogrim anbefalte.

My uncle (111 M) gifted me (33 M) a ring before leaving to go travelling. A close family friend (2019 M) told me to destroy the ring due to problematic associations with the jeweller who made it, but the ring is precious to me and I would feel guilty throwing it away. AITA?
#lotr

Nettopp ferdig med en pop-psykologibok med 1 tips til hvordan man blir lykkeligere.

Kjøpte den egentlig fordi den er anbefalt av Sam Harris, og jeg trodde den handlet om buddhisme. Ble skuffet. Slike pop-psykologibøker finnes det for mange identiske kopier av.

Men det fine var at jeg kom i prat med en russisk frøken som leste den samme boken, og det førte til en liten bokklubb hvor vi diskuterte innholdet. Frister til gjentakelse. (Her er det greit med et anti-bibliotek å trekke fra).

Konklusjonen i den litt for lange boken er at vi mennesker er elendige til å huske hva som gjorde oss lykkelige i fortiden, og til å forutsi hva som gjør oss lykkelige i fremtiden (tenk bare på hvordan vi jager etter status/penger osv.)

Han mener at hvis vi vil vite om noe vil gjøre oss lykkelige eller ikke, så bør vi spørre noen som befinner seg i den situasjonen nå. Deres lykkenivå vil i stor grad samsvare med vårt i samme situasjon.

Det er for så vidt greit.
Men jeg synes ikke at han tar nok hensyn til "the remembering self". Hva man føler nå er ikke alltid det viktigste på lang sikt. En ubehagelig opplevelse kan oppleves positivt etterpå, og det bærer du med deg hele livet.

Helt ok bok, men kunne ha vært på 30 sider. Det gjelder mange bøker.

@bjornstark Den om "illicit drug use in the Third Reich" mistenker jeg er Blitzed: Drugs in Nazi Germany av Norman Ohler, som er en ganske kul bok.

Der var jeg gjennom den beste biografien på lenge: Alexandra Popoffs 'Vasily Grossman and the Soviet Century'. (424 sider med noter, jeg leste den på Kindle). Den skiller seg fra mine tre foregående fordi den ved siden av å være velskrevet, også oppleves som utrolig viktig.
Grossman var blant Sovjets fremste krigskorrespondenter, også en stor skjønnlitterær skildrer av partidiktaturet og terroren. Samtidig en ubøyelig sannhetssøker og melankolsk humanist. Den gjorde voldsomt inntrykk.

Jepp, helt greit å kjøpe flere bøker enn man leser: "The antilibrary's value stems from how it challenges our self-estimation by providing a constant, niggling reminder of all we don't know. The titles lining my own home remind me that I know little to nothing about cryptography, the evolution of feathers, Italian folklore, illicit drug use in the Third Reich, and whatever entomophagy is."

bigthink.com/personal-growth/d

"If I grew up in a country in which my religious holidays were the national holidays, it would feel like marginalization to have my children grow up in a more egalitarian country in which their religious holidays and traditions are just one of many. If I grew up in a society in which every character in the movies I see and the television programs I watch looked like me, it would feel like marginalization to see the occasional protagonist who does not. I would start to feel that my culture is no longer “for me.”"
- Jason Stanley, How Fascism Works

Nok en bra bok om kolonisering av andre planeter vi kan ta med her er kortromanen To be taught, if fortunate av Becky Chambers. En veldig bra karakterdrevet fortelling, som de tre romanene i Wayfarers-bøkene hennes (denne fortellingen er satt i samme univers, men er ellers frittstående).

Årets første virkelig gode science-fiction bok ble Sue Burkes Semiosis. Kort fortalt historien om nybyggere som forlater jorda for å kolonisere en planet og hvordan kolonien utvikler seg i kontakt med en intelligent plante som har tilhold på planeten. Kan potensielt leses opp mot Kim Stanley Robinsons Aurora med tanke på menneskenes interaksjoner med fremmede økosystemer.

@erich @Bjørn Stærk 📚 Hadde det veldig moro med den på begynnelsen av 1990-tallet. Lurer på om vinden snudde eller noe, så jeg ble sånn. Aldri følt noe behov for å lese den igjen, men sitater og situasjoner derfra bobler jo uansett opp til overflaten med rimelig jevne mellomrom. (Har fortsatt lyst å høre Vogonsk poesi, om det så blir det siste jeg gjør før jeg dør.) Boken som bare fortsetter å gi :) Anbefaler også "The Meaning of Liff", selv om den fungerer best som dolektyre, med korte oppslag heller en å lese fra perm til perm i valgt rekkefølge.

I år startet jeg året med å lese komedie-sci-fi-klassikeren «A Hitchiker’s Guide to the Galaxy». Hvorfor? Fordi jeg fylte 42 i år og det er jo et sentralt tall i boka. Videre: Hørespillet den er basert på ble første gang sendt på radio i 1978, for 42 år siden! Også er den jo herlig morsom da, på en erketypisk britisk måte.

En annen slik roman jeg leste i fjor var Hvit som snø av Jon Michelet fra 1980. Den har noen ekstra beske osloskildringer, som denne om Grønland. Men det som slo meg mest i den er at deler av handlingen foregår i en forfallen, tydeligvis billig leilighet ... som ligger hundre meter fra Karl Johan.

Men i likhet med revejakta er scenene i skogen helt gjenkjennelige. Noen ting endrer seg, andre ting ikke.

@bjornstark Pussig: Da jeg først leste Hamsuns 'Sult', gikk jeg på realskole i Oslo sentrum. Derfor var gatebildene hans ekstremt gjenkjennelige, dette var før Helserådet og andre nybygg. Mens personer og monolog jo var ganske fjernt. Likte boka godt.
Et år senere ca. var jeg blant hippiene i Slottsparken. Men 'Revejakta' fenget bare sånn passe.

@backwardsflow @sobsz If you're ever caught in a "mistake" about Hitchhiker's lore, you can always say that you're referring to the version in some obscure medium --- i.e., not the radio plays, novels, TV show, movie, computer game or beach towel, but the trademark-skirting Cluedo knockoff that was only sold in Wales during the fall of 1983. It does not matter whether this version "exists" in a mundane sense, only whether one would read it and say, "Yes, Douglas Adams would have liked that."

Den siste revejakta av Ingvar Ambjørnsen (1983).
Smågangsterdrama fra hasjpushermiljøet på slutten av 1970-tallet. Jeg er ikke glad i krim eller gangsterhistorier, men jeg gjør et unntak for en minisjanger jeg tenker på som Dirty Oslo 1980. En blanding av skittenrealisme og thrilleroverdrivelser som er plassert i gater jeg kjenner veldig godt, men i en tid som er akkurat fjern nok til at det føles som en alternativ virkelighet. Fantes det en gang et Oslo hvor parkene var fulle av "freaker" som snakket om "bøffing" og "gall" mens de sjonglerte halvhjerta forhold til ålreite "skrepper"? Aner ikke, men jeg elsker denne uvirkelighetssfølelsen, hvor det er de mest åpenbare overdrivelsene (avanserte heroindrap, tortur i skogen) som fremstår mest gjenkjennelige, fordi de er allmenne klisjeer, mens det mest nære og hverdagslige er som fra en fordreid parallell virkelighet.

Det falt seg slik at jeg leste fire norske biografier på rad i vinter. Kaj Skagen om seg selv, Torgrim Eggen om Axel Jensen, Hans Olav Lahlum om Reiulf Steen og Asbjørn Bakke om Erik Bye. Det er ikke vanlig og starten skyldtes tilfeldigheter.
Boka om Jensen, som jeg knapt har annet forhold til enn egen alder og en slags hippiebakgrunn et par år på 60-tallet, imponerte med sin språklige spenst og kritiske distanse til hovedpersonen, selv om den også inneholder altfor lange beskrivelser av noen obskure mystikere. En overraskende god bok, anbefales.
Skagens 'Den forseglede ordre' kjøpte jeg vel fordi han er akkurat min alder og våre veier så vidt krysset hverandre en gang. Den er som forventet litterært sterk, forlaget kalte den en selvbiografisk roman, og rommer fengslende skildringer av oppvekst i lekmannskristne kretser, søken, studier, politikk og kjærlighet. Også denne er litt skjemmet av 'snill forlegger' som lar langhalm stå. Anbefales likevel absolutt.
De to første gikk som en vind, men det ble labert i motstrøm da jeg møtte Reiulf Steen. Her var egentlig motivasjonen sterkest, mannen og det politiske interesserer meg sterkt. Opplevelsen er kanskje preget av at jeg kom rett fra A. Jensen, der starten er forrykende! Jeg ga opp flere ganger fordi jeg opplevde språket som oppsiktsvekkende tørt. Det endte med at jeg bladde bakover til et kapittel jeg visste ville interessere, men problemet besto. Til slutt åpnet jeg tilfeldige sider uten at de hjalp meg. Jeg kjenner ikke Lahlums forfatterskap fra før, men det undrer meg at denne tilsynelatende har fått ganske enstemmig ros av anmelderne. Har noen drøftet den knusktørre referatstilen? Jeg syntes også distansen til hovedpersonen virket svært beskjeden, men leste ikke nok til å påstå det. For jeg ga opp.
Siden Bye-boka hadde stått i hylla et år etter at en venn lånte meg den, fikk denne avslutte biografi-kicket. Hovedpersonen var en venn av faren min og jeg traff ham selv en håndfull ganger. Jeg startet lesingen i skeptisk modus etter Steen og hadde nok også ventet av samme grunn. Det er mange anmerkninger med blyant og min håndskrift underveis der jeg antok at Bakke har tatt hovedpersonens egne beretninger for helt god fisk. Noen passasjer er forblommet og virker preget av beundring. Likevel vokste boka i meg. Biografen gløtter langsomt på dører inn mot Byes fyll og flørting. Det gjøres altfor nennsomt etter min smak, men det er vel et valg som kan forsvares. Og dybden i Bye blir klarere mens mannen blir mer ekte for leseren (meg). Det ble altså 3-1 til biografier i mitt hode. Tar alle forbehold siden det jo er jug at jeg leste Lahlums. Forsøkte, men feilet, og skyldte på forfatteren. Andre har kanskje tanker om disse, om anmeldelsene og forlagsarbeidet?
PS. Nå leser jeg forresten en femte, 'Vasily Grossman and the Soviet century'. Virker svært lovende. DS.

"Those who benefit from hierarchy will adopt a myth of their own superiority, which will occlude basic facts about social reality. They will distrust pleas for tolerance and inclusion made by liberals on the grounds that these pleas are masks for power grabs by other groups. Fascist politics feeds off the sense of aggrieved victimization caused by loss of hierarchal status. Empires in decline are particularly susceptible to fascist politics because of this sense of loss. It is in the very nature of empire to create a hierarchy; empires legitimize their colonial enterprises by a myth of their own exceptionalism. In the course of decline, the population is easily led to a sense of national humiliation that can be mobilized in fascist politics to serve various purposes."
- Jason Stanley, How Fascism Works

@bokgruvenadmin Jeg liker å skrive om bøker jeg har lest og håper å høre hva andre måtte mene. Da syns jeg rene anbefalinger er mindre interessant enn litt lengre presentasjoner. Det siste jeg skrev har 2.850 tegn. Ønsker minst 3.000, gjerne mer.

Enig?

Jeg har ikke nok kjennskap til norsk samtidslitteratur til å ta stilling men jeg tror at to ting kan være sant samtidig:
1. At perspektivene er snevre og utelater mye viktig og spennende
2. At pessismen i disse bøkene ikke er feil, og at det uansett ikke er noe mål å beskrive verden nøyaktig slik den er, med presisjonen til en sosiolog.

Show more
Bokgruven

Et sted for folk som liker å lese og snakke om bøker.