Pinned toot

Disse bibliotekreglene har hengt ved siden av bokhyllene mine i noen år:

Vennligst ..
.. lag eselører
.. skriv i margen
.. strek under ting du liker
.. lag brekk i ryggen
.. sett kaffemerker
.. legg igjen en beskjed til neste eier
.. skriv navn og dato for når du leste den ferdig
.. eller sett spor etter deg på andre måter.

#litteratur Eg har akkurat lese ferdig "Elefantpassernes barn" av Peter Høeg. Etter å ha lese dei fleste bøkene av denne forfattaren må eg seia at det er dei barokke overdrivingane hans som tek meg. Det er setningane hans. Hjå Murakami er det forteljinga, hjå Høeg er det setningane, som er smidde og utskorne til det perfekte.

Boka var ein einaste fest, og det gjer meg glad at Høeg skreiv ei bok der han hadde det moro - i motsetnad til andre, gispande gode bøker, td. De få utvalgte. Les Høeg.

Jeg har fokusert mest på å skrive bok om togferier i sommer, og har ikke fått lest så mye. Men her er noe av det jeg har lest.

Hocus Pocus av Kurt Vonnegut. Lett satirisk sci-fi hvor en lærer og tidligere soldat ser tilbake på livet sitt, fortalt gjennom korte tekstfragmenter som hopper fram og tilbake i fortellingen og gradvis bygger opp et tragikomisk bilde av ham selv og det amerikanske samfunnet. Likte denne. Under humoren ligger en følelse av anger, forvirring og frustrasjon som jeg føler treffer godt også nå, tretti år senere.

The Left Hand of Darkness av Ursula K Le Guin. Sci-fi-klassiker som jeg hadde fått inntrykk av skulle handle mye om kjønnsroller, men det gjenspeiler kanskje 1960-tallet at det er det den huskes for. Handlingen foregår i en verden hvor det bare finnes ett kjønn, sett gjennom øynene til en mann, men det den har å si om dette er ikke voldsomt interessant. Jeg vet ikke om det var hensikten heller, eller om det bare var slik den ble lest. Det som slår meg her er iallfall skildringen av samfunnsstrukturene og fortellerens forsøk på å forstå to dypt fremmede kulturer og deres konflikt med hverandre. En annen fin roman over samme tema er forresten C J Cherryhs Foreigner, hvor kulturkløften er dypere.

Georges Simenon - Maigret and the Enigmatic Lett. Plukket opp til tross for at jeg ikke liker krim, fordi alle som skriver om tog tydeligvis elsker Simenon. Skjønner appellen, det er gøy å se hvor sentralt togreiser er i handlingen, og det er en grei fortelling. Men jeg liker fortsatt ikke krim.

Bertolt Brecht - Flyktningesamtaler. To tyske flyktninger under Andre vedenskrig har en serie samtaler med ironiske betraktninger om Tyskland, fascismen, den moderne verden og ulike andre kulturer og samfunnssystemer. Dette er fornøyelig. Jeg har null forhold til Brecht, og boka er tydeligvis ikke blant hans kjente verker. Den ble satt sammen av upubliserte manuskripter etter hans død. Så dette var en overraskende fulltreffer. Humoren er av den liksomnaive typen, litt som i Haseks Svejk, som latterliggjør gjennom å ta det absurde helt på alvor.

Jeg har lagt ut hele del 2 av Ytringsfrihet annotert (*) på nett: bearstrong.net/ytringsfrihet-a

* boka som er så farlig at det er meldt om tretten tilfeller hvor folks innrammete kopi av § 100 tok fyr da de brakte den inn i hjemmet sitt.

Denne er mest for forfatterne blant oss: Har blogget litt om de praktiske erfaringene med å gi ut Ytringsfrihet annotert på eget forlag, for folk som lurer på om de skal gjøre noe sånt selv. bearstrong.net/2020/07/30/selv

Hate the Sinner, Love the Sin: When Authors are Repulsive

It is a question with no simple answer: what should we as readers do when the authors whose work we admire hold or held personal positions on society, race, religion, etc., that we find objectionable? What should we think? How should we feel?

A classic example of this is H. P. Lovecraft. The man was a

lunastationquarterly.com/hate-

#cancelculture #problematicfaves

Václav Havel - Fjernforhør: samtale med Karel Hvízd'ala (1989)

Intervju med Havel gjennomført på midten av 1980-tallet, hvor han forteller om livet sitt før og etter den sovjetiske invasjonen og sine tanker om kunst og politikk. Det jeg liker ved Havel er at han funnet en forankring i noe eviggyldig menneskelig som gjør at du fortsatt får noe igjen for å lese ham, lenge etter at kommunistdiktaturene falt. Han er en vrang og egentlig ganske apolitisk tviler som ser at du ikke kan redusere diktaturet til En Ond Ideologi som må bekjempes med En God Ideologi, men at det har med mennesker å gjøre. Trusselen er det autoritære og ensrettende som abstraherer bort enkeltmenneskene. Dermed ser han også problemer med vestlig kapitalisme som i dag er ekstra aktuelle. At de store systemene vi har bygget også umenneskeliggjør. Det var morsomt å se hvor mye vekt han legger på at det å være menneske bare er mulig i liten skala, og vi drukner når systemet rundt oss blir for stort og abstrakt. For meg har den ideen vært drivkraften til at jeg har flyttet meg så mye politisk i grønn retning de siste årene.

I tillegg er det en rar kontrast å lese historien om Charta 77 midt oppi den underlige debatten om ytringsfrihet som foregår nå, hvor folk skriver under på opprop og bruker veldig store ord til forsvar mot .. eh, at enkelte mediefolk har blitt dårlig behandlet på sosiale medier? Mobben på nettet er fordummende og blant farlig, men jeg sliter med å finne en vinkel å se dette fra som forsvarer de pompøse ordene. Havels ideal om åpenhet og mangfold i offentligheten stiller jeg meg iallfall helt bak, og det er gøy å se hvordan han formulerer kontrasten mellom det han står for og den offisielle linjen i Tsjekkoslovakia. Det handler ikke bare om retten til å kjempe for en annen ideologi, men retten til å være et vrangt enkeltmenneske som lager ting uten tanke på at det skal passe inn i noen politisk platform. Dermed tror jeg han også ville sett problemene med de formene for radikal nettaktivisme som vil gjøre alt politisk og ikke takler ironi og ambivalens, men han ville formulert kritikken bedre enn de som snakker om dette i dag.

Nå er det mulig å bestille Ytringsfrihet annotert(*) i vanlige bokhandlere igjen (159,-). Men nå står jeg selv for distribusjonen, fra lageret i boden, så det er enklere om du bare kontakter meg direkte.

(*) boka som er så farlig at den indirekte bidro til en redaksjonell avgjørelse som fikk Kjetil Rolness til å poste et opprørt innlegg på Facebook.

Tolkien musings 

Tolkien was always linguist first, fiction writer third. he didn’t put 10% as much effort in plot or characterisation as he put in language history, English hacking, phonaesthetics.

it's a curious thing that most of the fandom isn't interested in Tolkien's life work at all. I mean it's not curious that few ppl are fascinated by grammar tables and etymological lists; what's curious is that the support objects he made merely to flesh out the languages attracted so much interest.

I, Jan Cremer, av Jan Cremer (1964). En halvt fiktiv selvbiografi om en opprørsk drittsekk, skrevet på et brutalt og rølpete språk.

Denne boka var ukjent for meg men var en kontroversiell bestselger i Nederland. Cremer forteller om hvordan han vokste opp i fattigdom og på anstalter for ungdomskriminelle, og hvordan han lærte å dyrke sine fire store interesser: Sex, kriminalitet, reiser og kunst. Boka er en sånn type macho myteskaping du ellers finner oftere i musikk: Se på meg, meg, meg, jeg er så utrolig tøff, jeg har ligget med så utrolig mange kvinner og bryr meg ikke om hva som skjer med dem etterpå ha ha, jeg hater det etablerte, jeg knuste trynet til han fyren som irriterte meg, osv osv. Ganske klisjé nå, men det er gøy å se dette i en tidlig form fra før det ble oppbrukt. Cremer var ikke den første slemme gutten i litteraturhistorien, men måten han er slem på peker framover mot de neste tiårene med rockemusikk for tenåringsgutter, og er teit og gøy på omtrent samme måte som AC/DC.

Forøvrig lurer jeg nå veldig på om George MacDonald Fraser kjente til denne boka da han noen år senere skapte Flashman, som langt på vei er Jan Cremer flyttet tilbake til det britiske imperiet på 1800-tallet. Jeg tenker spesielt på kapitlene hvor Cremer snubler inn i den franske fremmedlegionen i Algeria, avskyr det hele og rømmer så fort han kan.

Mer om boka og forfatteren her: lambiek.net/artists/c/cremer_j

… this is not an acceptable number of nested quotation marks.

Av administratoren her, altså. Del 1 er annotert utgave av originalen fra 2013 (veldig ytringsliberalistisk), del to er fra 2019 (og langt mer spiselig).

Del 1 er vel egentlig mest nyttig (for meg) som eksempel på hvordan ytrikgsliberalere tenker, og svakhetene er godt påpekt i margen av 2019-Stærk (og i del to)

Del 2 er mer interessant (fordi jeg er mer enig, kremt) - en god del gode poeng, spesielt fornøyd med å se ytringsfrihet på nett diskuteet av noen som faktisk har "levd" her og kjenner en verden utenom tre store nettsider

Innsikten som personlig irriterer meg mest (men som er helt sant) er vel at "hvis du ønsker å delta i kampen om å forme offentligheten, så slipper du ikke unna gateslagsmålene." Da altså fordi jeg er veldig pyse

Show thread

Siste mulighet før lagermakulering: Ytringsfrihet annotert til prisen av en kopp kaffe. En bok som blant annet handler om å ta antirasister på alvor før det er for sent. haugenbok.no/Generell-litterat

Forfatterlivet utenfra: En hel livsstil som har å gjøre med bokbad og kontemplative dager foran tastaturet.

Forfatterlivet innenfra: Noe ganske gøy man gjør en gang i blant og kanskje får betalt for, men hvor det mest håndfaste resultatet er eska med usolgte bøker i boden.

Show thread

Prisdumpingen av Ytringsfrihet annotert fortsetter, nå fra 110 til 75,-. Blir kanskje én runde til før det meste av lageret makuleres. haugenbok.no/Generell-litterat

Show thread

Det som er gøy med å skrive bok fire/fem (om togferier) er at jeg begynner å finne en måte å jobbe på som fungerer. Forenklet:
1. Lang researchfase. Ta vare på _alle_ ideer, boknotater, osv i Scrivener og la det modne til en struktur. Ordne finansiering og permisjon for skrivefasen.
2. Tre-fire måneder skrivefase med kanskje fire timer aktiv skriving hver morgen. Kladd alt i små bokstaver, slik at jeg må skrive hvert ord om igjen for å få det ferdige utkastet.

Andre erfaringer:
- Bedre å produsere lite tekst som passer inn i strukturen, jevnt og trutt hver dag, enn mye tekst som sporer av kapittelet. Omskrivning på strukturnivå er ikke gøy, og du kommer veldig langt på tre måneder hvis du får inn fire tusen av de riktige tegnene hver dag.
- Gjør referansene perfekte fra første kladd.
- Alle de beste tekstbitene ramler inn i hodet ubedt iløpet av researchfasen og blir borte for godt hvis jeg ikke noterer dem.
- Må bare gjenta Scrivener. Eller noe lignende verktøy som kan gjenspeile kaoset underveis.

"Hva er det vi snakker om?" spurte Pompel.
"Vet ikke", svarte Pilt, "Vet ikke Pompel heller?"
"Nei"
"Skal vi snakke om noe annet?"
"Ja. Hva da?" spurte Pompel.
"Vet ikke", svarte Pilt, og spyttet en stråle mellom fortennene; han hadde strevd lenge med tannpirkere for å få utvidet mellomrommet.

(Opera Pompel og Pilt, av Arne Bust Mykle, s. 58)

Min aller første dag her. Jeg prøver å bli kjent med siden, og legger til folk jeg kan følge. Om jeg bryter regler jeg ikke helt har forstått, så håper jeg folk bærer over med meg.
Ellers bruker jeg 17.mai til å lese, siden det er innetid... Jeg har fulle bokhyller, og derfor har jeg investert i kindle, selv om jeg liker best fysiske bøker der jeg kan bla fram og tilbake. Ekte bøker har papir, liksom. 📚 Er det en bok jeg virkelig vil investere i, så blir det papirutgaven fortsatt!

Jorden rundt i 40 år, av Eivind Erichsen, 1946.

En selvbiografi med reisefokus. Erichsen var en norsk forretningsmann som jobbet i USA, Russland, India og Frankrike i førti år, før han tilfeldigvis endte opp i Norge før Andre verdenskrig og brukte årene der på å skrive. Dette er en morsom tidsskildring på mange måter. Erichsen var ingen stor eller kjent person, bare en relativt vellykket mellomleder i et par multinasjonale selskaper. Men samtidig som egoet hans åpenbart var stort nok til å skrive selvbiografi, er det ikke så stort at boka er dårlig. Her er det både gode reiseberetninger fra alle turene rundt omkring på jorda, og interessante skildringer av livet på innsiden av bransjene han jobbet i. Han jobbet i Petrograd i 1917, og bodde i samme gate som Lenin, men kom seg videre på den transsibirske jernbanen like før oktoberrevolusjonen. På 1920-tallet var han en del av den europeiske eliten i Bombay. På 1930-tallet prøvde han seg som entreprenør i Paris.

Det eneste som skjemmer boka er rasismen, men også det er en del av tidsskildringen her: Erichsen gjenspeiler normene på sin tid. Samtidig er det en forenkling å si at han "bare" var en mann av sin tid. Jeg har lest mange reiseskildringer fra første halvdel av 1900-tallet den siste tiden. (Litt fordi jeg ikke får reist noe selv nå og litt fordi jeg jobber med en bok om togreiser.) Og for meg er det spennende å se mangfoldet i holdningene til andre folkeslag og kulturer. Det var mange måter å være rasist på. Erichsens måte er tett bundet sammen med klassehierarkiet: Han er en relativt velstående mann som forventer god behandling og lydige undersåtter, og ikke-hvite er en naturlig underklasse. Dette kommer spesielt fram i India. Han forteller om en utbredt praksis hvor indiske tjenere nærmest er bundet til sine europeiske herrer, og ikke kan si opp uten tillatelse. Men han forklarer irritert at disse utspekulerte inderne har funnet måter å vri seg unna på likevel.

Men dette er akkurat den typen bøker jeg liker å finne på antikvariater: Ikke spesielt gode, men avslørende og ekte, tidsskildringer fra ikke spesielt viktige mennesker.

Mitt liv som oppdagelsesreisende, av Sven Hedin, 1943.

Hedin reiste på flere ekspedisjoner til Sentral-Asia i årene rundt 1900, blant annet til Øst-Turkestan og Tibet. Dette er områder jeg vet lite om, og jeg har heller ikke noe forhold til Hedin, og det at alt her er nytt for meg gjør fortellingen om disse reisene enda mer eventyrlig. Boka er vanskelig å legge fra seg. Her er det vanskelige fjellpasskrysninger og endeløse ørkenkaravaner hvor deltagerne faller fra en etter til en helt til Hedin ender opp krabbende mot en liten vannpytt. Mest spennende er forsøkene på å utforske de hvite flekkene på kartet i Tibet, hvor europeere av forståelige grunner var uønsket. Hedin prøver gang på gang, fra ulike retninger, og leker katt og mus med tibetanerne. Han er en ganske frekk gjest som bruker trusler og list, og også leker skjødesløst med den geopolitiske balansen i området, kun for å oppfylle sitt eget begjær etter å være den første europeer som krysser en eller annen dal. Men ellers har en relativt respektfull og nysgjerrig innstilling til folkene han treffer. Det er en stor kontrast mellom dette og den stokk dumme orientalismen i Hedin-fanboyen Georg Wasmuth Sejersteds bok om Midtøsten fra samme serie, som jeg skrev om for litt siden: bokgruven.no/@bjornstark/10397

Derfor er det trist å se at Hedin endte opp som nazist: snl.no/Sven_Anders_Hedin Men det er vel en del av forklaringen på at også denne reiseskildringen slapp gjennom sensuren og ble utgitt på NS-forlaget Blix i serien Under alle himmelstrøk. Dette er den siste boka jeg har fra denne serien. Tror jeg snart har gått tom for gamle reiseskildringer nå.

Show more
Bokgruven

Et sted for folk som liker å lese og snakke om bøker.