Pinned toot

Disse bibliotekreglene har hengt ved siden av bokhyllene mine i noen år:

Vennligst ..
.. lag eselører
.. skriv i margen
.. strek under ting du liker
.. lag brekk i ryggen
.. sett kaffemerker
.. legg igjen en beskjed til neste eier
.. skriv navn og dato for når du leste den ferdig
.. eller sett spor etter deg på andre måter.

Jeg har blitt tipset om at den neste boka å lese av Iris Murdoch da er The Sacred and Profane Love Machine. twitter.com/supercamilla/statu

Show thread

The Black Prince av Iris Murdoch, 1973.

Forfatter med stort selvbilde har usunt forhold til menneskene rundt seg. Det var en morsom tilfeldighet at jeg leste denne like etter Marta Breens Om muser og menn (bokgruven.no/@bjornstark/10475). Temaene overlapper: To av karakterene her er kulturmenn med et problematisk forhold til kvinner. Fortelleren forakter de middelaldrende kvinnene i hans liv, og forelsker seg i stedet i en alt for ung kvinne som er på leting etter en mentor.

Fortellingen begynner som en farse. Fortelleren, en eldre forfatter som tar kallet sitt så seriøst at han bare har skrevet noen få bøker, står klar til å forlate byen for å skrive sitt neste mesterverk i ensomhet, når en rekke irriterende personer trenger seg på og distraherer ham. Eks-konas bror, eks-kona, en forfattervenn som skriver middelmådige bestselgere, søsteren, osv. Hele tiden nye personer og problemer. Uansett hva han gjør for å slippe unna, graver han seg bare dypere ned i forviklinger og konflikter han føler seg høyt hevet over.

Underveis skjønner man at fortelleren ikke er til å stole på. Han fremstiller seg selv som et geni og de andre karakterene som patetiske og plagsomme, men mellom linjene ser vi en mann som sliter med å ha normale relasjoner til menneskene i sitt liv og er i ferd med å miste kontakt med virkeligheten. Han forholder seg til ideen om at han er en stor kunstner omtrent slik en religiøs fanatiker forholder seg til Gud: Det er den ene sanne tingen alt annet ses i lys av. Det endelige bruddet med virkeligheten skjer når han forelsker seg i forfattervennens datter og innbiller seg at dette er kjærlighet på et nærmest kosmisk plan, et møte mellom sjelevenner som er like perfekt og intenst som hans eget litterære geni. Fortelleren forsvinner inn i galskapen mens han lar menneskene rundt seg gå til grunne. Samtidig legger han frem sin egen sak så godt at man nesten kan velge å tro ham helt til det siste.

Mot slutten slipper de andre karakterene til orde og sår ytterligere tvil om fortellerens fremstilling. Hva som egentlig har skjedd forblir uklart. Fortellingen kan leses forsiktig kritisk, altså at hendelsene skjedde men har blitt fordreid, eller den kan leses som rent oppspinn.

Dette er uansett noe av det mest fornøyelige jeg har lest på lenge. Fortelleren er altså svært selvhøytidelig, og legger stadig vekk ut på utlegninger om Kunsten og Sannheten, men dette er likevel en konsis og skarpt skrevet roman som jeg slet med å legge fra meg.

the grrm thing, racism, problematic faves (1/x) 

GRRM doubled down on downplaying Campbell’s white supremacist, because of course he did, with a subtweety blog post where, almost comically, he quotes Gandhi of all people about honouring the good things dead people did. cause editing some gatekeepey sci-fi mag outweights being an outright nazi apparently.

I don’t know why this bothers me so much. it’s not like it’s my first problematic fave…

Artig. Hadde ikke lest Isaac Asimovs brutale kritikk av George Orwell og 1984 før:

"Almost every one of the few individuals we meet in 1984 has, as his job, the rapid rewriting of the past, the readjustment of statistics, the overhauling of newspapers - as though anyone is going to take the trouble to pay attention to the past anyway.
This Orwellian preoccupation with the minutiae of 'historical proof' is
typical of the political sectarian who is always quoting what has been said and done in the past to prove a point to someone on the other side who is always quoting something to the opposite effect that has been said and done.
As any politician knows, no evidence of any kind is ever required. It isonly necessary to make a statement - any statement - forcefully enough to have an audience believe it. No one will check the lie against the facts,
and, if they do, they will disbelieve the facts."

newworker.org/ncptrory/1984.ht

Jeg fortsetter å plugge hull i min allmenndannelse. Denne gang er Fahrenheit 451 fortært. At Bradbury allerede i 1953 forutser dagens medieteknologi og dets problematiske sider er forbløffende! Boken blir faktisk bare mer aktuell for hvert år! Forhåpentlig med unntak av hans (tidstypiske?) frykt for atomkrig...

@bjornstark Fantastisk! Jeg skriver kun navn, år og by der boken ble anskaffet, og låner og bytter velvillig. Håpet er at det kan bli lister med eiere som fyller hele sider etterhvert. Lettere inspirert av backpacking-doktrine fra tidlig totusentall, som henger ved.

Om muser og menn av Marta Breen, 2019.
Om kulturmenn, skjevheter og usynlige kvinner i kunsthistorien. Debatten om kvinner i kulturlivet blir veldig slitsom i mediene, fordi det er så mange taleføre personer som føler seg berørt og tråkket på. Alle skal si sitt, inkludert voldtektsforbryterne. Derfor ble jeg veldig glad av å lese denne, som går gjennom hele temaet på en ryddig og grundig måte. "Kulturmannen" deler av boka handler om er altså den innflytelsesrike mannlige kunstneren/døråpneren som bare leser menn, bare skryter av menn, bare anerkjenner menn som likeverdige, og enten ikke ser kvinnene rundt seg eller ser dem gjennom seksuelle briller. Det handler ikke nødvendigvis om at de begår overgrep, selv om noen gjør det. Det handler heller ikke egentlig om det umoralske ved å være en kynisk rundbrenner, men om at det er kvinnene i miljøet rundt seg de gjør bruk av. Dermed stenger man dem ute fra den typen nettverk og påvirkning mannlige kunstnere nyter godt av. De brukes og kastes, eller ender opp som usynlige tjenere i den store mannens hjem.

Breen skriver også om andre skjevheter i kulturlivet, helt grunnleggende ting som tilgang på tid og ro og et sted å jobbe for seg selv. Dette påvirker ikke minst hvordan vi tenker på kunsthistorien. Dette er en sånn ting jeg vet abstrakt, at fraværet av store kvinner i kunsthistorien handler om helt praktiske ting alle trenger for å være kreative - tid, ro, plass, respekt, tillatelse. Det er likevel noe annet å få servert så mange konkrete eksempler på de som ble stengt ute, og også å se hvordan de få som lyktes faktisk fikk det til. Det å se det usynlige på denne måten er ikke en bryter man skrur på en gang for alle, men en konstant kamp mot enkle fortellinger. Jeg prøver å bli flinkere på dette selv, og selv om det er vanskelig å se det usynlige, gjør dette også historien mer spennende. Det er på en måte dette som _er_ historie som fag, et kontinuerlig prosjekt for å revurdere det vi trodde vi visste.

Jeg kjenner meg igjen i det Breen skriver om de praktiske forutsetningene for å være kreativ. Det er jo allmenngyldig dette. Å skrive bok handler ikke om å være et Stort Geni, men om å få til x, y, z i hverdagen, innimellom annen jobb og pengekrav og skrikende barn. Også menn stenges ut av kulturlivet på samme måte. Du rekker aldri å bli flink til noe hvis du måtte jobbe i stedet for å øve, og det hjelper ikke å være flink hvis du av ulike grunner ikke blir tatt på alvor av døråpnerne. Det er mange skjevheter å ta tak i her. At dette skulle handle om at noen "er" genier og andre ikke, er bare noe de vellykkete sier for å begrunne sin egen suksess. Slik er det ofte med feministiske ideer, har jeg oppdaget: De bidrar til å sette _alle_ fri.

Boka er god og kort og en sterk anbefaling til alle som har en relasjon til kulturlivet eller er interessert i kunsthistorie.

Jeg har aldri løftet en finger for å sette meg inn i hva Min kamp handler om, men inntrykket jeg sitter igjen med fra tilfeldige omtaler andre steder er at det er en slags Peep Show i romanform, med Knausgård som Mark?

Vernon Subutex 2 av Virginie Despentes, 2015.
Hjemløs ex-plateselger blir guru for en gjeng 50-åringer. Ser fortsatt serien i blant beskrives som at den handler om samtidens Frankrike og Paris, når den vel egentlig er en satire over generasjonen som var i tjueårene på 1990-tallet, og nå sliter med å finne en plass i nåtiden som stemmer overens med selvbildet deres. Sånn sett treffer den like godt her som i Frankrike, selv om det politiske landskapet er annerledes. 40 til 60 er jo til enhver tid den ufrivillig morsomste generasjonen, (og jeg sier det som en som nylig har havnet i denne gruppen).

Beskrivelsen av et samtidsoppgjør passer likevel kanskje bedre på denne enn på den første boka. Og her fremstår flere av karakterene mer sympatiske. I bok 1 faller alt sammen, her bygger man noe nytt opp i stedet: En slags kult bygget opp rundt en hjemløs ex-plateselger med god musikksmak, som prøver å rive seg løs fra blindsporet de har endt opp i. Sånn sett er boka mer fantasi enn den første: Virkelighetens Subutex-gjeng stifter ikke kollektiv på Korsika, de dyrker bitterheten sin på Facebook.

Uansett er det en god oppfølger, jeg liker den bedre enn bok 1. Det som virkelig bærer disse bøkene er de skiftende perspektivene, som får fram kontrasten mellom hvordan karakterene ser på seg selv og hvor patetisk de ofte fremstår for de andre. Jeg er usikker på hvor Despentes vil med den konstruktive retningen fortellingen tar. Bygger hun opp mot en slags frelsesfortelling for en ødelagt generasjon, eller er kulten på vei mot en enda mer spektakulær kollaps i bok 3?

Show thread

Idioten av Fjodor Dostojevskij. Ga opp halvveis i denne. Har lest så lite i det siste pga all skrivingen at jeg tenkte at nå som jeg har mer tid kan jeg prøve meg på en av de tykke uleste klassikerne i hylla. Og det er ikke det at boka er for tung, akkurat. 1800-tallsklassikere er ofte litt omstendelige, og russiske romaner kan være enda vanskeligere å få oversikt over fordi man veksler mellom ulike navn ut fra kontekst. Plutselig dukker det opp fem nye personer, begge med to skrivemåter av navnet. Men sånt handler mest om å være tålmodig.

Problemet her er at handlingen er så rar og vanskelig å få grep om, og i den grad jeg forstår hva som skjer, bryr jeg ikke noe særlig om det. Hovedpersonen er en slags antikarakter, han gjør veldig lite av seg og sitter der mest og lytter engstelig til andres samtaler. Ellers er det noe giftemål og statuskamp og pengesaker som er på gang her, ingenting av det egentlig særlig interessant. Det som er interessant ligger mer og ulmer under overflaten og kommer til syne gjennom at karakterene plutselig gjør underlige, tilsynelatende irrasjonelle ting. Men enten utføres dette på en måte som er for subtil for meg, eller så er ikke dette veldig bra gjennomført. Gjetter det første. Uansett fikk jeg mer ut av Kjellermennesket og Brødrene Karamazov.

#litteratur Eg har akkurat lese ferdig "Elefantpassernes barn" av Peter Høeg. Etter å ha lese dei fleste bøkene av denne forfattaren må eg seia at det er dei barokke overdrivingane hans som tek meg. Det er setningane hans. Hjå Murakami er det forteljinga, hjå Høeg er det setningane, som er smidde og utskorne til det perfekte.

Boka var ein einaste fest, og det gjer meg glad at Høeg skreiv ei bok der han hadde det moro - i motsetnad til andre, gispande gode bøker, td. De få utvalgte. Les Høeg.

Jeg har fokusert mest på å skrive bok om togferier i sommer, og har ikke fått lest så mye. Men her er noe av det jeg har lest.

Hocus Pocus av Kurt Vonnegut. Lett satirisk sci-fi hvor en lærer og tidligere soldat ser tilbake på livet sitt, fortalt gjennom korte tekstfragmenter som hopper fram og tilbake i fortellingen og gradvis bygger opp et tragikomisk bilde av ham selv og det amerikanske samfunnet. Likte denne. Under humoren ligger en følelse av anger, forvirring og frustrasjon som jeg føler treffer godt også nå, tretti år senere.

The Left Hand of Darkness av Ursula K Le Guin. Sci-fi-klassiker som jeg hadde fått inntrykk av skulle handle mye om kjønnsroller, men det gjenspeiler kanskje 1960-tallet at det er det den huskes for. Handlingen foregår i en verden hvor det bare finnes ett kjønn, sett gjennom øynene til en mann, men det den har å si om dette er ikke voldsomt interessant. Jeg vet ikke om det var hensikten heller, eller om det bare var slik den ble lest. Det som slår meg her er iallfall skildringen av samfunnsstrukturene og fortellerens forsøk på å forstå to dypt fremmede kulturer og deres konflikt med hverandre. En annen fin roman over samme tema er forresten C J Cherryhs Foreigner, hvor kulturkløften er dypere.

Georges Simenon - Maigret and the Enigmatic Lett. Plukket opp til tross for at jeg ikke liker krim, fordi alle som skriver om tog tydeligvis elsker Simenon. Skjønner appellen, det er gøy å se hvor sentralt togreiser er i handlingen, og det er en grei fortelling. Men jeg liker fortsatt ikke krim.

Bertolt Brecht - Flyktningesamtaler. To tyske flyktninger under Andre vedenskrig har en serie samtaler med ironiske betraktninger om Tyskland, fascismen, den moderne verden og ulike andre kulturer og samfunnssystemer. Dette er fornøyelig. Jeg har null forhold til Brecht, og boka er tydeligvis ikke blant hans kjente verker. Den ble satt sammen av upubliserte manuskripter etter hans død. Så dette var en overraskende fulltreffer. Humoren er av den liksomnaive typen, litt som i Haseks Svejk, som latterliggjør gjennom å ta det absurde helt på alvor.

Jeg har lagt ut hele del 2 av Ytringsfrihet annotert (*) på nett: bearstrong.net/ytringsfrihet-a

* boka som er så farlig at det er meldt om tretten tilfeller hvor folks innrammete kopi av § 100 tok fyr da de brakte den inn i hjemmet sitt.

Denne er mest for forfatterne blant oss: Har blogget litt om de praktiske erfaringene med å gi ut Ytringsfrihet annotert på eget forlag, for folk som lurer på om de skal gjøre noe sånt selv. bearstrong.net/2020/07/30/selv

Hate the Sinner, Love the Sin: When Authors are Repulsive

It is a question with no simple answer: what should we as readers do when the authors whose work we admire hold or held personal positions on society, race, religion, etc., that we find objectionable? What should we think? How should we feel?

A classic example of this is H. P. Lovecraft. The man was a

lunastationquarterly.com/hate-

#cancelculture #problematicfaves

Václav Havel - Fjernforhør: samtale med Karel Hvízd'ala (1989)

Intervju med Havel gjennomført på midten av 1980-tallet, hvor han forteller om livet sitt før og etter den sovjetiske invasjonen og sine tanker om kunst og politikk. Det jeg liker ved Havel er at han funnet en forankring i noe eviggyldig menneskelig som gjør at du fortsatt får noe igjen for å lese ham, lenge etter at kommunistdiktaturene falt. Han er en vrang og egentlig ganske apolitisk tviler som ser at du ikke kan redusere diktaturet til En Ond Ideologi som må bekjempes med En God Ideologi, men at det har med mennesker å gjøre. Trusselen er det autoritære og ensrettende som abstraherer bort enkeltmenneskene. Dermed ser han også problemer med vestlig kapitalisme som i dag er ekstra aktuelle. At de store systemene vi har bygget også umenneskeliggjør. Det var morsomt å se hvor mye vekt han legger på at det å være menneske bare er mulig i liten skala, og vi drukner når systemet rundt oss blir for stort og abstrakt. For meg har den ideen vært drivkraften til at jeg har flyttet meg så mye politisk i grønn retning de siste årene.

I tillegg er det en rar kontrast å lese historien om Charta 77 midt oppi den underlige debatten om ytringsfrihet som foregår nå, hvor folk skriver under på opprop og bruker veldig store ord til forsvar mot .. eh, at enkelte mediefolk har blitt dårlig behandlet på sosiale medier? Mobben på nettet er fordummende og blant farlig, men jeg sliter med å finne en vinkel å se dette fra som forsvarer de pompøse ordene. Havels ideal om åpenhet og mangfold i offentligheten stiller jeg meg iallfall helt bak, og det er gøy å se hvordan han formulerer kontrasten mellom det han står for og den offisielle linjen i Tsjekkoslovakia. Det handler ikke bare om retten til å kjempe for en annen ideologi, men retten til å være et vrangt enkeltmenneske som lager ting uten tanke på at det skal passe inn i noen politisk platform. Dermed tror jeg han også ville sett problemene med de formene for radikal nettaktivisme som vil gjøre alt politisk og ikke takler ironi og ambivalens, men han ville formulert kritikken bedre enn de som snakker om dette i dag.

Nå er det mulig å bestille Ytringsfrihet annotert(*) i vanlige bokhandlere igjen (159,-). Men nå står jeg selv for distribusjonen, fra lageret i boden, så det er enklere om du bare kontakter meg direkte.

(*) boka som er så farlig at den indirekte bidro til en redaksjonell avgjørelse som fikk Kjetil Rolness til å poste et opprørt innlegg på Facebook.

Tolkien musings 

Tolkien was always linguist first, fiction writer third. he didn’t put 10% as much effort in plot or characterisation as he put in language history, English hacking, phonaesthetics.

it's a curious thing that most of the fandom isn't interested in Tolkien's life work at all. I mean it's not curious that few ppl are fascinated by grammar tables and etymological lists; what's curious is that the support objects he made merely to flesh out the languages attracted so much interest.

I, Jan Cremer, av Jan Cremer (1964). En halvt fiktiv selvbiografi om en opprørsk drittsekk, skrevet på et brutalt og rølpete språk.

Denne boka var ukjent for meg men var en kontroversiell bestselger i Nederland. Cremer forteller om hvordan han vokste opp i fattigdom og på anstalter for ungdomskriminelle, og hvordan han lærte å dyrke sine fire store interesser: Sex, kriminalitet, reiser og kunst. Boka er en sånn type macho myteskaping du ellers finner oftere i musikk: Se på meg, meg, meg, jeg er så utrolig tøff, jeg har ligget med så utrolig mange kvinner og bryr meg ikke om hva som skjer med dem etterpå ha ha, jeg hater det etablerte, jeg knuste trynet til han fyren som irriterte meg, osv osv. Ganske klisjé nå, men det er gøy å se dette i en tidlig form fra før det ble oppbrukt. Cremer var ikke den første slemme gutten i litteraturhistorien, men måten han er slem på peker framover mot de neste tiårene med rockemusikk for tenåringsgutter, og er teit og gøy på omtrent samme måte som AC/DC.

Forøvrig lurer jeg nå veldig på om George MacDonald Fraser kjente til denne boka da han noen år senere skapte Flashman, som langt på vei er Jan Cremer flyttet tilbake til det britiske imperiet på 1800-tallet. Jeg tenker spesielt på kapitlene hvor Cremer snubler inn i den franske fremmedlegionen i Algeria, avskyr det hele og rømmer så fort han kan.

Mer om boka og forfatteren her: lambiek.net/artists/c/cremer_j

… this is not an acceptable number of nested quotation marks.

Show more
Bokgruven

Et sted for folk som liker å lese og snakke om bøker.