«Det hadde vært stille i Esthas hode til Rahel kom. Men med henne kom lyden av passerende tog, og lyset og skyggen som faller på deg hvis du har vindusplass. Verden, som i åresvis hadde vært utestengt, flommet brått(...)» Her, akkurat her, falt jeg for boken, s. 22. En følelse av at beskrivelsen borrer seg ned i bevisstheten, at dette er viktig og at det det gjør litt vondt og at det kanskje minner meg om noe jeg selv ikke kan artikulere. Men jeg vet at jeg har falt. Det blir oss to fra nå av

Bokgruven

Et sted for folk som liker å lese og snakke om bøker.